Ennå ikke midt i krisa?

Valutaunionen det var tvilsomt å opprette, men enda mer risikabelt å gå ut av


Det strømmer på med krisevarsler i tunge dokumenter – fra IMF, fra EU-kommisjonen, fra ILO. IMF er redd for ny bankkrise. EU-kommisjonen forteller at alt er under kontroll, men at det vil vare lenge. ILO skildrer hvordan hele verden rammes av situasjonen i USA og EU.

Risikoen for et sammenbrudd i det globale finanssystemet har ikke vært større siden høsten 2008, melder IMF i sin ferske rapport. Som i 2008 er bankene mindre villige til å låne ut penger. De stoler ikke på kundene sine, særlig ikke på andre banker, for hvem vet om de vil låne fordi de alt har problem med å greie seg. IMF har regna seg fram til at europeiske banker er påført tap på 300 milliarder euro – eller åtte norske oljefond – siden høsten 2008.

Det er gått tre år sia finanskrisa slo inn i Europa. Langs nordkysten av Middelhavet er det sosiale og politiske kaoset verre enn noen gang . Ingen løsning avtegner seg.

EU-kommisjonen trøster seg med at produksjonen i EU-området vil nå opp til nivået fra sommeren 2008 mot slutten av året. Men den er så ulikt fordelt. Det er Tyskland som drar tallene opp, og som drar fra land både i sør, øst. og vest. Irland ligger ti prosent under nivået fra 2007, Estland 15 prosent under og Latvia 20 prosent under.

I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest – i offentlige budsjetter, i lønninger og i pensjoner. Arbeidsløsheten øker fordi offentlig ansatte blir sagt opp i store skarer, og fordi så mange har mindre penger å kjøpe varer og tjenester for.

EU-kommisjonen har fått regjeringene med på å la seg binde av den såkalte “europakten”. For å slanke offentlige budsjetter, skal pensjonsalderen økes, skattenivåene samordnes, ”uforsvarlige” offentlige ytelser fjernes og tariffavtalene styres strengere politisk.

Lønningene i offentlig sektor skal for eksempel ”understøtte konkurranseevnen” i privat sektor. EU-reglene om hvor store årlige budsjettunderskudd og statsgjelda kan være, skal lovfestes i alle land som slutter seg til pakten. Det skal bli ulovlig å drive mer omfattende motkonjunkturpolitikk enn EU tillater.

EU-kommisjonen legger tall på tall for å peke ut veien mot mer normale tider. Den samlede statsgjelda til EU-statene var på 59 prosent av bruttonasjonalproduktet (bnp) i 2007 – hårfint under den øvre grensa på 60 prosent som EU har fastlagt i stabilitetspakten sin. Denne gjelda vil i 2012 ha økt til 83 prosent – etter de beregningene som EU-kommisjonen har gjort.

Statsgjelda er økt fordi det fra høsten 2008 ble pøst inn enorme beløp for å holde liv i banker og andre finansinstitusjoner. De pengene som trengtes, måtte regjeringene låne. Dermed økte også renteutgiftene. Stater med minst tillit på finansmarkedene, Hellas, Irland, Portugal, Spania – og etter hvert Italia, Belgia og Frankrike måtte betale stadig høyere rente for å få solgt statsobligasjoner sine.

De store krisepakkene som EU og IMF gikk sammen om, først til Hellas, så til Irland og Portuhgal, løste ikke annet enn kortsiktige problemer. Milliardene med euro ble gitt som lån og ikke som gave. Dermed økte statsgjelda enda mer og rente de måtte betale på finansmarkedene likeså.

Italia kan bli neste land ut i uføret. Statsgjelda er i forhold til nasjonalproduktet nesten like stor som den greske. Regjeringen må betale stadig høyere rente på de statsobligasjonene som legges ut for salg, og Berlusconii gjør alt han kan for å svekke tilliten til landet både på finansmarkedene og blant de andre regjeringssjefene i Europa.


I 2007 hadde EU-statene et samla underskudd på statsbudsjettet på 0,9 prosent av bnp. I 2009 var det årlige underskuddet kommet opp i 6,8 prosent – mer enn det dobbelte av den grensa på tre prosent som EU har fastlagt i stabilitetspakten.

22 av 27 EU-land hadde underskudd på over 3 prosent. I tillegg til de tre nordiske EU-statene var det bare ministatene Estland og Luxemburg som lå under terskelverdien på tre prosent. Irland sprengte alle rammer. Der var underskuddet på statsbudsjettet i 2010 over 32 prosent av bnp.

Kommisjonen regner med at 20 EU-land vil ha underskudd på statsbudsjettene på mer enn tre prosent av bnp også i 2011, men håper at det samlede underskuddet i EU kommer ned til 4,7 prosent i 2011, til 3,8 prosent i 2012 og til 1,4 prosent i 2014.

Men alt dette er tall som forutsetter at verken Hellas eller noe annet land går konkurs med påfølgende gjeldsnedskriving. Det vil ramme særlig tyske og franske banker i tillegg til stater som har støttekjøpt greske statsobligasjoner for å holde den greske økonomien flytende.

Et slikt gjeldsoppgjør kan utløse et bankras som kan bli verre å stoppe enn det som trua med å slå inn over Europa høsten 2008. Den store forskjellen fra den gang er at statskassene allerede er overbelasta av de redningsaksjonene som bankene nøt godt av da.

Skulle det ende med at Hellas må ut av eurounionen, kan virkningene bli enda mer uforutsigbare. Den første virkningen vil være at den greske valutaen vil gå til bonns på valutamarkedene. Det vil føre til at alt som fins av utenlandsgjeld vil bli tilsvarende mye tyngre å bære for grekerne. Det positive ville bli at gresk næringsliv bedrer sin konkurranseevne både hjemme og ute – så lenge valutaen holder seg svak.

De fleste økonomer mente at EUs valutaunion var et halsbrekkende prosjekt da den kom i gang i 1999. Den kunne bare forsvares hvis det egentlige poenget var å få til en langt tettere politisk union enn EU den gang var.

Paradoksalt nok er de fleste økonomer nå enige om at det for de fleste euroland vil være enda verre om valutaunionen skulle bryte sammen.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. september 2011)