fredag 5. juni 2015

Regjeringer i blåknute

                                                                        
Når frykten for EU-skepsis rammer helsa til frisører og kollektivforhandlinger på EU-nivå

I nordiske land er vi vant til at arbeidslivet kan reguleres på to måter – med lovvedtak på Stortinget og med avtaler mellom partene i arbeidslivet. Fra tidlig på 1990-tallet har EU også prøvd å utvikle et slikt avtalespor.

Det skjedde med Maastricht-traktaten fra 1992. Den ga grønt lys for partene i arbeidslivet til å forhandle fram avtaler som alternativ til EU-lover. Traktaten åpna også for at partene i arbeidslivet kunne forhandle fram avtaler som EU så kunne gjøre om til EU-lov (forordning eller direktiv). Slik kunne en hindre at nye lover og regler i for stor grad var tenkt ut ved skrivebord fjernt fra den praktiske virkeligheten ute i arbeidslivet.

Nå er det ikke ofte at partene i arbeidslivet er godt nok organisert i mange nok land til at de klarer å forhandle fram en detaljert avtale f.eks. for en hel bransje.   Enda mer problematisk kunne det bli å håndheve en slik avtale i land der organisasjonene var lite utbygd -  og der offentlige tilsyn var til liten hjelp.  Slike land er det blitt stadig flere av i EU etter hvert som land i Øst-Europa ble medlemmer.

Derfor var det på mange hold stor begeistring da partene i frisørbransjen i april 2012 kunne legge fram en rammeavtale om helse- og sikkerhetsspørsmål for EUs mer enn én million frisører. Arbeidsgiverne i Coiffure EU og arbeidstakerne i UNI Europa Hair and Beauty hadde da i mange år forhandla om hvordan arbeidsmiljøet for frisører kunne forbedres og helsefarene bekjempes.

Et langt liv i frisørfaget drar med seg både hudplager og belastningsskader. Helsefarlige kjemikalier er det mye av i frisørsalongene, og I enkelte land er 70 prosent av frisørene plaga av hudsjukdommer. EU har riktig nok svartelista mange slike kjemikalier med kosmetikkdirektivet sitt, men det er ikke det samme som at de automatisk forsvinner fra EUs 400.000 frisørsalonger.

Avtalen fra 2012 sammenfatter i et oversiktlig dokument det som det er viktigst at eiere og ansatte i frisørsalonger skal kjenne til når det gjelder helse og sikkerhet på arbeidsplassen.

Men partene bak avtalen ville gjerne ha avtalen lovfesta slik at en om nødvendig kunne gå rettens vei for å håndheve de nye reglene. Det var da sjokket kom. For første gang ville ikke EU-kommisjonen gå med på å lovfeste en framforhandla avtale.

Det viste seg at i november 2012 hadde ti regjeringer sendt et felles brev til EU-kommisjonen der det ble krevd at hele lovprosessen måtte stoppes. Regjeringene i Storbritannia og Nederland var de steileste motstanderne og hadde blant annet fått med seg Reinfeldt-regjeringen fra Sverige.

Britiske medier kjørte en veritabel kampanje mot frisøravtalen – og framstilte den som et «byråkratisk overgrep fra Brussel». At det var de som bokstavelig talt «kjente problemene på kroppen», som ville sikre helsa si, ble det ikke lagt vekt på.

Men kan ikke partene i frisørbransjen nøye seg med avtalen seg imellom sjøl om den ikke lovfestes? Da er svaret enkelt.

Frisørbransjen består av et utall små arbeidsplasser, de fleste med 1-3 ansatte. Eieren jobber ofte sjøl som frisør. I mange land er 90 prosent av frisørene kvinner. Mange er sjølsysselsatte. Det gjelder oppimot 30 prosent av frisørene i Tyskland, Frankrike og Danmark og 60-80 prosent av frisørene i enkelte østeuropeiske land. Tariffdekningen varierer voldsomt fra land til land. Den er nær 100 prosent i Tyskland, Frankrike og Nederland, mens ingen frisører dekkes av noen tariffavtale i Storbritannia og Ungarn.

I en slik bransje er en avtale vanskelig å håndheve. Det ville bare skje der det fins aktive fagforeninger og aktive tillitsvalgte. I de 400 000 frisørsalongene er det nok lite av slikt. Var avtalen mellom partene lovfesta, ville offentlige tilsyn også få et ansvar.

Reaksjonen til EU-kommisjonen kan få konsekvenser også for andre bransjer. Partene i arbeidslivet er i de fleste bransjer godt organisert bare i noen få EU-land. Det å finne fram til et felles forhandlingsgrunnlag for fagbevegelsen og arbeidsgiverorganisasjonene i 28 EU-land, er vanskelig nok.  Å føre forhandlingene fram til en avtale som kan godtas av det store flertallet på begge sider, sitter ganske sikkert langt inne.

De få avtalene som er inngått, er da også svært generelle.  Forhandlinger på nasjonalt nivå og på EU-nivå skjer innen helt forskjellige rammevilkår. På nasjonalt nivå rår partene i arbeidslivet over maktmidler som streik og lockout. Det betyr at begge parter kan se seg tjent med at slike maktmidler ikke tas i bruk, nettopp ved å forhandle seg fram til reelle kompromisser som begge parter «kan leve med».

Innen EU-retten fins det ingen grensekryssende streikerett. EU-traktaten fastslår uttrykkelig at EU ikke har/skal ha kompetanse omkring retten til å streike. (Art. 153.5) Det bidrar til at på EU-nivå blir forhandlinger mellom  partene i arbeidslivet forhandlinger «i løs luft». De fører vanligvis bare fram til avtaler om forhold som partene alt på forhånd er enige om.

Avtalen mellom partene i frisørbransjen tok i utgangspunktet sikte på at den skulle gjelde også sjølsysselsatte frisører. Men EU-traktaten gir ikke EU noen kompetanse til å fastsette slike regler for sjølsysselsatte. Kompromisset ble at avtalen bare gjelder sjølsysselsatte som jobber i samme salong som ansatte frisører.

Dette kan fort bli det svakeste punktet i hele avtalen. I mange bransjer ser arbeidsgivere seg tjent med å definere arbeidstakere som sjølsysselsatte, sjøl om de i virkeligheten jobber på lik linje med ansatte.

Det er mange krefter som drar denne saka i feil retning. Både forrige og dagens EU-kommisjon har fått det for seg at EU-skepsisen rundt om i EU kan dempes dersom regelverket forenkles. Da blir det enkleste å stoppe et regelverk sjøl om det kunne sikre helsa til frisører – og sjøl om arbeidsgivere og arbeidstakere er helt enige om hvor lønnsomt det i lengden ville ha vært både for frisørsalongene og for samfunnsøkonomien.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1.april 2015)
 

 

Ingen kommentarer: