EU midt i veivalget

Ender de nasjonale finansministrene som fylkesrådmenn – eller sprekker EUs valutaunion?


Det er mange urovekkende trekk ved verdensøkonomien. Fem forhold trekkes oftest fram: utviklingen i USA, ubalansen i verdensøkonomien, ubalansen innad i eurosonen, innstramningspolitikken i EU og faren for at en gigantisk eiendomsboble i Kina til slutt sprekker.

Bak ligger det som utløste krisa: de stadig mer uoversiktlige spekulasjonsbølgene innen en finansverden med overflod av penger som det ikke var lønnsomt nok å investere i produktiv virksomhet.

Og rundt det hele det som er mest kritisk for en vettug krisepolitikk: Vekst må til for å sikre millionene av arbeidsløse jobb og inntekt. Men jakten etter vekst feier til side alle klimahensyn. Det var vanskelig nok å få gehør for å dreie veksten i miljøforsvarlig retning før krisedramatikken oppsto. ”Grønn vekst” er den opplagte krisepolitikken. Så langt er det bare et slagord som dekker over hva som faktisk skjer.

*
I USA virker situasjonen helt fastlåst. Arbeidsløsheten har bitt seg fast rundt ti prosent, og hver fjerde låntaker klarer ikke å betjene gjelda si. Republikanerne bruker flertallet sitt i Kongressen til å blokkere alle forsøk fra Obama på å bruke statsbudsjettet til å få fart i den amerikanske økonomien. Pengemarkedsrenta er nær null, og lenger ned kommer den ikke.

Men det største problemet er det enorme underskuddet på betalingsbalansen med utlandet, et underskudd som bare øker og øker. USA importerer mye mer enn landet klarer å eksportere. Det kan bare finansieres ved å selge statsobligasjoner. De kjøpes av land med eksportoverskudd, først og fremst av Kina, men også av Tyskland og Japan.

Det går så lenge dollaren er verdensvalutaen, en valuta de fleste land kan ha nytte av å skaffe seg. Svikter tilliten til dollaren, er USA ute i farlig terreng. Det er derfor regjeringen i Washington raser over at kineserne tviholder på sin billige yen. Det fører til at kinesiske varer er billige både i USA og ellers i verden, mens amerikanske varer blir for dyre.

Denne ubalansen bidro til at krisa spredte seg så raskt etter at den hadde lamma den amerikanske finansverdenen høsten 2008. Nå gjør den det ekstra vanskelig å få verdensøkonomien på sporet igjen.

*
Samme type ubalanse fins innad i eurosonen, og der er den ekstra lammende fordi de 17 statene konkurrerer på basis av samme valuta og samme pengemarkedsrente.

Det tyske næringslivet er det mest effektive i Europa, og samtidig har fagbevegelsen vært med på å holde lønningene nede for å støtte tysk eksport. Fra 2000 til 2008 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Tyskland ned med 0,8 prosent. I alle andre europeiske land økte reallønna i det samme tidsrommet – med fra 10 til 25 prosent.

Dette har ført til at tyske varer og tjenester utkonkurrerer næringsliv i de fleste andre euroland, og at Tyskland får store overskudd på handelsbalansen med de fleste land i eurosonen. Den tyske politikken provoserer naturligvis alle land som handler med Tyskland. Det som ser ut som lønnsmoderasjon innenlands, framstår som lønnsdumping sett fra utlandet.

Endringer i valutakurser er det smidigste mottiltaket mot slike endringer i økonomisk effektivitet mellom land. I EUs valutaunion fins ikke den muligheten, heller ikke muligheten til å føre en nasjonal rentepolitikk. Der må endringer i effektivitet motvirkes på andre måter: ved lønnsnedslag, ved økende arbeidsløshet og ved utvandring.

Det er slike “løsninger” Merkel, Sarkozy og IMF nå tvinger inn på Hellas, Irland, Portugal, Spania og Italia – bare mye raskere og mer brutalt enn om utviklingen skulle gått sin “naturlige gang”. Tvangen settes inn fordi gjelda i sør truer med å overbelaste finanslivet også i Tyskland og Frankrike.

Hellas, Irland og Portugal ble påtvunget enorme “hjelpepakker” i form av lån som økte statsgjelda og gjorde den enda verre å betjene fordi “finansmarkedene” ikke trodde hjelpepakkene ville hjelpe. Til gjengjeld ble regjeringene pålagt en innstramningspolitikk som gjør det vanskeligst mulig å få i gang den veksten som trengs for å betale ned den gjelda som var blitt uoverstigelig stor.

Det er knapt mulig å lese en økonomikommentar i europeiske og amerikanske kvalitetsaviser som har noen tro på kriseløsningene til EU og IMF. Men på førstesidene i norske aviser framstilles både hjelpepakker og innstramningskrav som opplagte deler av en nødvendig krisepolitikk.

Foreløpig spisses denne krisepolitikken med Merkels krav om budsjettdisiplin. Disiplinen underbygges med automatiske bøter for de regjeringene som ikke har penger nok til å hindre at underskuddene på statsbudsjettene passerer straffeterskelen.

Denne budsjettdisiplinen bringer ikke et eneste kriseland nærmere den veksten som er nødvendig for å komme ut av krisa. Men det retter oppmerksomheten mot den grunnleggende svakheten ved EUs valutaunion: En felles valuta som lammer handlefriheten til de nasjonale finansministrene er i krisetider den verst mulige løsningen:

- Enten må EU ta over samme ansvar for den økonomiske balansen mellom de ulike delene av EU som staten har i vanlige nasjonalstater. Det betyr én finansminister og ett finansdepartement mens de nasjonale finansministrene ender som fylkesrådmenn i den nye sentralstaten.

- Eller så må EU godta at valutaunionen ikke er liv laga hvis den skal omfatte flere land enn de som likner mest på Tyskland. Det er ikke mange, kanskje ikke flere enn Nederland. Østerrike og Finland – og til nød Frankrike.

Men klarer EU å ta et så grunnleggende veivalg på en ryddig måte?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24/12-2011)