Tsipras mot Merkel

Tysk utenlandsgjeld ble halvert i 1953 – hvorfor kan ikke den greske halveres i 2015?

«Håpet kommer», sa Alexis Tsipras til velgerne midt i en hestekur som savner sidestykke i EU. Hver fjerde greker går uten arbeid, lønninger og pensjoner er kutta mer enn i noe annet kriseland i EU, og fagbevegelsen er fratatt forhandlingsretten og dermed all mening.

Så brutale var de vilkåra som den greske regjeringen måtte godta for å få de kriselåna som i mai 2010 og oktober 2011 skulle berge Hellas fra konkurs og samtidig sikre tyske og franske banker mot store tap på lån til greske låntakere.

Hestekuren har ført til at mer enn fjerdeparten av den greske  samfunnsøkonomien forsvant. Den disponible inntekten for en gjennomsnittlig husholdning sank med mer enn ti prosent både i 2010, 2011 og 2012.

I valgkampen sendte Syriza dette budskapet til resten av EU: Den som vil forsvare EU, må hindre at Hellas bryter sammen økonomisk – uansett om det skulle skje ved at Hellas tvinges ut av euroen eller gjennom en kuttpolitikk som landet verken økonomisk eller sosialt kan tåle. EU har valget mellom kuttpolitikk og demokrati. Hvis ikke demokratiske krefter endrer Europa, vil Marine Le Pen og hennes allierte gjøre det.

Til nå er alle slike tanker avvist kategorisk i Berlin og Brussel. Mens Tsipras vil forhandle med EU-regjeringene, tviholder Merkel på at det må forhandles med den såkalte «troikaen», EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF – det trekløveret som har stått sammen om å knuse greske samfunnsverdier i seks lange kriseår.

Der Angela Merkel forlangte full underkastelse av grekerne, foreslo Tsipras en internasjonal konferanse som kunne finne en samla løsning for alle EU-land som er ramma av krisa.

Den greske statsgjelda er økt fra 120 til 177 prosent av bnp i løpet av åra med krisepakker og kuttpolitikk. Det er høyt over det nivået på 110 prosent av bnp som IMF og finansministrene i EU i 2012 fastslo var det meste et land kunne mestre. Tsipras vil forhandle om å få satt gjelda ned såpass at Hellas har mulighet for å betjene den. Merkel står fremst i et talekor av EU-politikere som avviser alt slikt.

Økonomene i Syriza peker på at slik ble ikke Tyskland behandla etter 1945. I 1953 kom en nettopp fram til en avtale om at halvparten av den tyske utenlandsgjelda skulle ettergis, at gjelda bare skulle nedbetales i år der Tyskland hadde handelsoverskudd med utlandet – og at nedbetalingen aldri skulle være over tre prosent av eksportinntektene.

Hvorfor kan det ikke forhandles om noe liknende også for Hellas?

Tyskland har i hvert fall ingen grunn til å klage over hva landet har fått ut av krisa i valutaunionen – sammenlikna med andre euroland.

EUs valutaunion var fra starten til fordel for Tyskland og til ulempe for de fleste andre land med euro som valuta. Tyskland fikk en valuta som var mindre sterk enn D-marken ville ha vært. Det var en fordel for den tyske eksporten. De fleste andre land, og særlig Hellas, Portugal, Spania og Italia, fikk en valuta som var for sterk for alt de hadde av konkurranseutsatt næringsliv – enten de skulle konkurrere på eget hjemmemarked eller på det tyske markedet.

En tysk statsbank, Förderbank KfW, la i juli 2011 fram beregninger over hvor mye Tyskland kan ha tjent på å ha euro som valuta i stedet for D-marken. Et forsiktig anslag viste at Tyskland på to år (fra tredje kvartal i 2009 til andre kvartal 2011) fikk økt eksporten sin med 50-60 milliarder euro fordi euroen var en svakere valuta enn D-marken. (www.kfw.de 1.7.2011) Det er ikke småpenger sjøl for Tyskland.

Krisa har også gitt Tyskland andre fordeler framfor de landa som ble hardere ramma. Alle regjeringer låner penger ved å legge ut statsobligasjoner for salg. Kriseland som Hellas, Italia, Spania og Portugal måtte etter hvert betale både fem, seks og sju prosent renter på statsobligasjonene sine. Ellers var det ingen som tok sjansen på å låne dem penger.

Det var derimot så trygt å låne penger til Tyskland at tyske statsobligsjoner kunne selges til langt lavere renter. I januar 2012 fikk Tyskland solgt statsobligasjoner med ei rente på minus 0,01 prosent, altså med negativ rente. Kjøperne betalte Tyskland for å sitte med disse obligasjonene. Det hadde aldri hendt før, kunne finansministeren fortelle. (Der Spiegel 10.1.2012)

Denne forskjellen i renteutgifter dreier seg også om mange titalls milliarder euro i året. 80 milliarder euro var anslaget i  september 2012 fra European Council on Foreign Relations (ecfr.eu 5.9.2012).  Denne renteforskjellen er en fordel som “kommer av seg sjøl” på finansmarkedene, men som har bidratt til at tysk økonomi har tålt kriseåra så mye bedre enn andre EU-land.

Noen titalls milliarder euro har Tyskland bidratt med til krisepakkene fra EU og IMF, de pakkene som bare ble gitt  hvis knallharde kutt ble gjennomført i tide i kriseland etter kriseland. Men det har den tyske statskassa hatt råd til. Disse krisepakkene ble alltid gitt som lån, og ikke som gaver. Lån med både avdrag til bestemte frister og med renter.

Dragkampen mellom Merkel og Tsipras er ikke bare et spørsmål om argumentasjon og moral. Naturligvis er makt involvert. Foreløpig dominerer kapitalmakta, Banker og konsern prøvde å skremme de greske velgerne om hvor ille det ville gå hvis de stemte feil. Etter valget skremmer de med hva som vil skje, hvis ikke Syriza skjønner alvoret.  Det ligger makt i å kunne flytte penger. Kvesser det seg til, kan kapitalflukt bli det som både rammer og lammer den nye regjeringen.

Kvesser det seg til, vil nok motkrefter røre på seg – også utafor Hellas. Men det er langt fra sjøl de største solidaritetsdemonstrasjonene til effektiv motmakt. Skal håpet til Tsipras sine velgere slå til, kreves det nok store mengder praktisk solidaritet med et kjempende Hellas fra partier, regjeringer, fagforeninger og andre organiserte miljøer over hele Europa.  Vi har alle noen å snakke med. Sånn kan det starte.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 31. januar 2015)