En søndag i Paris

Den største utfordringen: Den gjensidige mistenksomheten mellom bankene


Søndag skal alt ordne seg. Det skal de 27 regjeringssjefene i EU få til når de møtes til toppmøte i Paris. Eller kanskje blir det nytt møte onsdag til uka? Siden det er så mye som må ordnes.

Det mest akutte er Hellas som er på kanten av stupet. Det angivelig så storslagne lånet fra mai 2010 på 110 milliarder euro fra EU-land og IMF var ikke en gang en kortsiktig løsning.

Den haltende greske økonomien hadde ingen mulighet til å betjene den statsgjelda som alt på forhånd hadde samla seg opp gjennom år med (godt skjulte) underskudd på statsbudsjettet. Media presenterte milliardlånet som solidarisk hjelp til et folk i nød. I praksis var det brutal og stadig hardere seigpining av stadig mer fortvilte mennesker. Hver euro i krisepakka var gitt som lån som økte den statsgjelda som på forhånd hadde overbelasta den greske økonomien.

Alle ”informerte”, økonomi-journalister så vel som regjeringssjefer, har i halvannet år visst at før eller seinere måtte store deler av den greske statsgjelda slettes. Men hvor mye måtte slettes for at det skulle bli mulig å betjene restgjelda? Og hvem av kreditorene skulle ta tapene, hvilke banker og hvilke regjeringer?

Det vil bli diskutert i Paris på søndag. Rundt forhandlingsbordet vil det ligge en tung eim av bitterhet, for alle veit at om de hadde tatt tyren ved horna for halvannet år sia, ville ”alt” vært så mye bedre:
- På finansmarkedene trengte ikke uroen slått over i frykt som nærmer seg panikk: Hva om Hellas er Europas Lehman Brothers - og om en gresk konkurs eller kraftig gjeldsnedskriving utløser ei finanskrise verre enn den som slo til høsten 2008?
- I halvannet år har den greske befolkningen, måned for måned, fått det verre: Færre jobber, lavere lønn og pensjoner, høyere skatter og avgifter (for dem som ikke kan sno seg unna). Og det verste: uten noen lysning i horisonten.

Desperat og blind protest bærer ingen løsning i seg – på gresk jord. Den greske statsledelsen er maktesløs - og er i praksis avsatt av IMF, et par mektige EU-regjeringer og den ansiktsløse makta på finansmarkedene.

Men det er intensiteten og omfanget av protestene som mer enn noe annet tvinger regjeringssjefene til å møtes og møtes – denne gang i Paris. De indignerte har okkupert offentlige rom og avisforsider også i Spania, Italia, Portugal – og USA. De har foreløpig ikke klart å samle seg om politiske krav som peker utover krisa. Men de som hersker, må vise troverdig handlekraft for å dempe den sosiale uroen slik at den ikke slår om i sosiale opprør.

Hva kan så regjeringssjefene by på denne søndagen i Paris?

Hellas er et lite land i folketall. Den greske statsgjelda er stor etter greske mål – 350 milliarder euro – likevel bare et snaut norsk oljefond. Det ville ikke vært noe problem for de andre EU-statene å fjerne hele gjelda på et øyeblikk. Det ville det heller ikke vært for EUs sentralbank som kunne ha trykt opp 350 milliarder ekstra eurosedler. Men hvilket signal ville slikt sende til andre regjeringer som kunne fristes til å gjøre som de greske regjeringene før Papandreou?

I mai 2010 var gjeldsnedskriving tabu. Lånet på 110 milliarder euro fikk være nok. For gjeldsnedskriving kunne utløse det bankraset som det var penger nok i statskassene til å hindre høsten 2008.

Tyske og franske banker er mest utsatt i Hellas, de franske enda mer enn de tyske. Det er en av grunnene til at Angela Merkel og Nicolas Sarkozy har hatt mer enn nok å snakke om det siste året. Og en av de mange grunnene at det ikke er lett for dem å finne løsninger som begge ser seg (like) tjent med.

Det siste halvåret har gjeldsnedskriving ikke lenger vært tabu. I juli ble det enighet om at de som hadde lånt den greske staten penger, kunne gjøre om deler av lånet til statsobligasjoner med høyeste sikkerhetsgaranti, ratingselskapenes tre store Aer. Men de måtte godta å vente i 30 år på at obligasjonene skulle bli innløst. Bankene regna seg fram til at de dermed tapte 21 prosent av det de hadde lånt Hellas.

Nå, i oktober, er Merkel og Sarkozy gått enda et par trinn ned den samme trappa. Angela Merkel vil nå halvere den greske statsgjelda, mens Sarkozy av forståelige grunner vil nøye seg med en nedskriving på 30 prosent.

Men alt slikt skulle bare vært gjort for halvannet år sia. Da var den greske gjelda mindre, men viktigst: Da kunne det ha hindra at den gryende panikken på finansmarkedene så ubønnhørlig hadde skjøvet Irland og Portugal stadig nærmere samme stup som Hellas vipper på kanten av. Fra i sommer skyves Spania og Italia i samme retning.

Tre utfordringer venter i Paris. Den minste er å berge den greske økonomien.

Langt verre blir det å øke rammene for EUs hjelpefond for land i krise. I mai 2010 ble ramma satt til 440 milliarder euro. Halvparten er alt gått ut med de låna som er stilt til rådighet for Hellas, Irland og Portugal. Må Spania og Italia ”hjelpes” på samme måte, må ramma opp i det 5-6-dobbelte.

Hvilke statskasser vil la seg lette for så mye, når ingen i dagens kriseuvisshet kan vite om det som lånes ut noen gang kommer tilbake igjen?

Et fransk forslag er at krisefondet skal ha en ”egenkapital” på 25 prosent, og at resten lånes på åpne markeder. Men hvis mulige långivere har samme risikovurdering som regjeringene, til hvilken rente vil slike lån da bli gitt?

Den verste utfordringen er å få vekk den økende mistenksomheten og den gjensidige mistilliten mellom aktørene på finansmarkedene. ”Alle”, økonomi-journalister og regjeringer, ser bare én vei ut av uføret: De europeiske storbankene må øke kapitalgrunnlaget sitt slik at de på ny har tillit på finansmarkedene, det vil i praksis si til hverandre.

Regjeringene vil at bankene skal skaffe seg ny kapital fra eierne (aksjonærene) og fra det åpne markedet. Bankene vil ha offentlige penger. Den dragkampen blir ikke løst i Paris. Men retorikken omkring en mulig løsning kan likevel bli feira med fanfarer.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22/10-2011)