Med EØS som vannskille

                                                   
Kan EØS-avtalen være god mot oss i Norge når det indre markedet raserer arbeidslivet i EU-land?

«Norsk arbeidsliv utfordres av sterke krefter. EØS-avtalen kan hjelpe oss å overvinne dem», skrev Jonas Gahr Støre over ei dobbeltside i Klassekampen på torsdag.

Men mange av de kreftene som utfordrer norsk arbeidsliv, ligger nok innebygd i EØS-avtalen. Gjennom EØS har vi f.eks. overtatt hele regelverket for EUs indre marked. Da er det ikke dumt å kikke litt på hvordan utviklingen har vært i EUs arbeidsliv etter at dette regelverket ble innført skritt for skritt etter 1986.

Store deler av EU er i dag et sosialt og økonomisk katastrofeområde. Det bekreftes av en stri strøm av rapporter fra EU-kommisjonen, Euro-LO, ILO, OECD – og av alle, IMF.

Det er mer ufrivillig deltids- og midlertidig arbeid, mer svart arbeid og stadig flere «working poor», mennesker som ikke tjener nok til å forsørge seg sjøl om de er i fullt arbeid. Men les boka til Ingeborg Eliassen («Harde tider. Det nye arbeidslivet i Europa») som kom ut før jul! Der får du virkelig krisehverdagene og menneskene (!) inn på livet.

Inntektene for de lavest lønte presses ubønnhørlig nedover – dels av kampen alle mot alle om de alt for få jobbene - dels av den krisepolitikken som bygger på at lavere lønn er veien ut av krisa.

Men det der er EU – og ikke EØS, kan en innvende.

Gjennom EØS har Norge bundet seg til å sette til side alle norske lover, forskrifter og administrative beslutninger som er i strid med EU-traktatens grunnleggende prinsipper eller med en EU-lov for det indre markedet – både de lovene som gjelder i dag og alle som kommer til å bli vedtatt.

Dette betyr at det ikke går an å vurdere EØS-avtalen uten å legge en vurdering av EU til grunn. Vi er nødt til å spørre: Hvordan utvikler EU seg? For det som endrer EU, endrer automatisk også EØS.

Seks år ut i krisa er Europa eneste større region i verden hvor arbeidsløsheten har bitt seg fast. Mediene overgår hverandre med skildringer som knytter arbeidsløsheten til den krisa som herjer i mange EU-land. Men arbeidslivet i EU har vært i krise i over tretti år, uten at det fikk særlige oppslag i media før finanskrisa slo ut.

I eurosonen er 18 millioner registrert som arbeidsløse – og de mange krisene, finanskrisa, bankkrisa, gjeldskrisa og samfunnskrisa, får hele skylda. Men i 2007-08, før finanskrisa, var det 12 millioner arbeidsløse i den samme eurosonen. Det er altså bare den siste tredjedelen av de arbeidsløse som fikk tallet opp i dagens 18 millioner.

Men det må jo være grunner til at arbeidsløsheten var så stor også før krisedramatikken slo ut. Siden eurolanda strevde med en arbeidsløshet på 10-14 millioner fra tidlig på 1990-tallet er det kanskje grunner tett kobla til grunnleggende trekk ved EU?

 

I 1986 vedtok EU det store prosjektet med det «indre markedet».  I alle sektorer og bransjer skulle konkurransen slippes fri. Overalt i EU skulle det indre markedet “sikre alle EU-land markedsadgang” til det store vesteuropeiske markedet. Det var akkurat det som ble problemet. Det betydde alles kamp mot alle i stadig skarpere konkurranse om markedsandeler. Den som vant, kunne bare vinne på bekostning av andre.

Aldri hadde arbeidsløsheten i EU vært så høy som i 1993, det året da det indre markedet skulle ha slått ut i full blomst. Da var det nesten 14 millioner arbeidsløse i de land som etter hvert skulle bli medlem av eurosonen.

EU-kommisjonen oppsummerte resultatet slik: “Jobbtryggheten har avtatt i så godt som alle sektorer av økonomien og selv svært store, etablerte selskap finner det nå vanskelig, om ikke umulig, å garantere stabile ansettelsesforhold.” (Employment in Europe, 1993)

 

Jonas Gahr Støre tok på torsdag sjansen på å skrive: «EUs politikk kan utgjøre et bolverk mot høyreorientert arbeidslivspolitikk.»

Men ikke en eneste EU-regjering har noen gang stilt spørsmål ved det markedsliberale fundamentet for EU-politikken. Det er nok EU-systemet som former politikken til venstreregjeringer, ikke omvendt. Når en gir opp gamle midler, ender en fort med å gi opp også grunnleggende mål for hvilket samfunn en vil jobbe for.

Men Norden greier seg jo bra – enda alle nordiske land er en del av EUs indre marked?

Forskningsmiljøer i fem nordiske land sendte nylig et samla varsko til alle som har trodd at nordiske samfunn lett kan ta vare på særtrekk som små forskjeller på folk, arbeid til nesten alle og et oversiktlig og solidarisk organisert arbeidsliv. (Nordmod-prosjektet)

Slik er det ikke lenger. Også i nordiske land går flere enn før uten arbeid, og av dem som har en jobb å gå til, har stadig flere ikke lenger det som kan kalles «ordna lønns- og arbeidsforhold».

Og enda verre: Motkreftene til denne utviklingen kan komme til å svekkes og utmanøvreres så raskt at de ikke kan hindre at det ender med et ras som på kort tid endrer nordiske samfunn til det ugjenkjennelige.

Nordmod-forskerne pekte samtidig på hvordan EU-retten griper inn i nordisk arbeidsliv, i Norge gjennom EØS-avtalen: «Siden arbeidsgiverne har kunnet påkalle EU-retten for å fremme sine interesser i tvister med fagbevegelsen, har forholdet til EU-retten blitt en økt kilde til konflikt mellom partene.»

Foreløpig er de sosiale virkningene mildere i Norge enn i mange EU-land. Én grunn til det er at arbeidsløsheten er lavere i Norge, at flere er i jobb – og at det er lettere å finne en ny jobb om en mister den forrige. Det gir ikke bare trygghet, men også et visst herredømme over eget liv.

En annen grunn er at fagbevegelsen har større innflytelse på samfunnsutviklingen i Norge enn i de fleste EU-land. Vi har en kombinasjon av sentrale tariffoppgjør og forbundsvise oppgjør som vanligvis er godt koordinert og som fastlegger viktige trekk ved samfunnet vårt også langt utover lønns- og arbeidsvilkår. Og på mange arbeidsplasser har vi fagforeninger som vaktbikkjer for et arbeidsliv med anstendige standarder.

Men mye slikt har rakna i andre land i Europa. Det kan rakne også i Norden, advarer Nordmod-forskerne. Tror virkelig Støre at det er EØS som kan verge oss?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 14. mars 2015)