fredag 5. juni 2015

Europas siste sjanse!


Den doble utfordringen: ta imot 10.000 flyktninger - og hjelpe flyktninger «der de er».

Debatten om det nye store Dødehavet mellom Afrika og Europa har to like nødvendige konklusjoner.:
-          10.000 flyktninger skal tas imot i Norge.-         
-          Vi skal samtidig hjelpe flyktninger «der de er».

Den første konklusjonen er nødvendig for å overbevise fattige land som tar imot hundretusener av flyktninger om at Norge ikke vrir seg unna sin del av ansvaret– og at vi er beredt til å ta imot de flyktningene som trenger aller mest hjelp. Den andre konklusjonen er like nødvendig fordi de aller fleste flyktningene må hjelpes «der de er»,

Vi har for lengst skjønt at for å gi 10 000 nye flyktninger forsvarlige livsvilkår trengs det en forpliktende nasjonal dugnad fra partier, kommuner og hjelpeorganisasjoner.

Men det kreves en like forpliktende nasjonal dugnad hvis vi skal hjelpe flyktninger «der de er».  For da er det to spørsmål som alle stortingspartier fra Frp til SV må besvare.
1.      Hvor er de flyktningene som vi skal hjelpe «der de er»?
2.      Hva slags hjelp skal vi gi dem «der de er»?

De syrerne som trenger hjelp, er mange steder.  Noen millioner er på flukt i eget land, andre er i livsfare der de alltid har bodd.  Andre millioner har flykta til Tyrkia, Libanon og Jordan. Der bor noen i store leire, mens de fleste bor privat hos mennesker som har åpna hjemmene sine for dem. Men mange er enda lenger hjemmefra - på flukt videre i retning Europa, noen er i båt på Middelhavet

Men det er ikke bare syrere som nå dør i Middelhavet. Det kommer flyktninger fra Irak, Eritrea, Somalia og Jemen, fra store deler av Vest-Afrika, sikkert også fra Egypt, Libya og Marokko. Hvis vi skal hjelpe flyktninger «der de er» slik at færre begir seg ut på Middelhavet, må vi hjelpe dem mange steder. 

Det er derfor lett å si at flyktninger skal hjelpes «der de er». Det som kan bli mangelvare, er viljen og evnen til å hjelpe dem «der de faktisk er»

For neste spørsmål er: hva slags hjelp skal vi gi?


a)      Hjelpen må ha stort nok omfang:

Vi kan sende penger slik at FN kan ta imot flere i flyktningleirene og gi dem mer menneskeverdige forhold der. Det er humanitær nødhjelp. Det er det første vi MÅ gjøre. Da trengs et hjelpeforlik i Stortinget, bredest mulig. Foreløpig sier alle partier ja til slik hjelp. Men da nytter det ikke å flytte noen millioner på statsbudsjettet. Da må det tas milliarder av oljeformuen.

Hjelpen «der de er» må også tallfestes. Når H og Frp hevder at vi kan hjelpe 20-30 ganger så mange lokalt som i Norge, må vi svare: Norge har råd til å gjøre begge deler.

Vi har råd til det fordi alternativet til å bruke penger i Midt-Østen og Nord-Afrika er å putte pengene i oljefondet. Det dreier seg om penger som ville overopphete norsk økonomi hvis de ble brukt innenlands og som derfor må brukes utafor Norge i alle fall. Det er viktigere å hjelpe mennesker i nød enn å kjøpe aksjer i utenlandske konsern. Dessuten: Det trygger vår egen framtid.

b)      Hjelpen må ha god nok kvalitet til at flyktninger holder ut livet i en flyktningleir:

Det neste målet må være å hjelpe slik at de vi vil hjelpe, velger å være der de er – i hvert fall inntil videre. Da er det ikke nok med vann, medisiner, mat og telt. Både de som er i leirene og de som har slått seg ned hos private vil trenge et behandlende og forebyggende helsevesen, skolegang til alle barna og sikkert også andre tjenester.  Da trengs også et hjelpeforlik i Stortinget – for dette krever penger og innsats av kvalifiserte mennesker langt utover det som det til nå har vært snakk om.

Norge har under en prosent av Europas befolkning, men halve Europa er så kriseskadd at det har mer enn nok med å hjelpe sine egne. Likevel trengs det et bredest mulig hjelpeforlik også på europeisk nivå. Norge kan gå foran, fordi vi har mer penger på bok enn noen andre. Burde vi ikke gi et løfte om å gi ti prosent av den samlede hjelpen fra Europa – uansett hvor raus den måtte bli?

c)      Hjelpen må på sikt bidra til at færre flykter.

Det er å lure seg sjøl å tro at de flyktningebølgene som nå treffer Europa er tilfeldige – eller vil gå over av seg sjøl. Brutale kriger og systematisk terror herjer Syria og Irak, men truer også andre områder. Ekstrem fattigdom og miljøproblem skyver mennesker på flukt i et omfang som kan øke voldsomt.

Samtidig er forskjellen i levekår og trygghet mellom Europa og nærområdene sørover og østover så ufattelig store at presset mot grensene våre bare vil øke.

Den eneste langsiktige løsningen er enkel å uttrykke: Menneskene i  Midt-Østen og Nord-Afrika må sikres både fred og inntektsgivende arbeid der de er.  Vi skal ikke late som om det er enkelt. Men det er det eneste som kan hindre at vi må leve med dette flyktningepresset i tiår framover.

Utfordringen er stor nok til å kreve en tidobbelt eller en hundredobbelt Marshallplan, kall det gjerne noe annet hvis bare opplegget er stort nok. I Europa i 1945 var utfordringen å bygge opp et produksjonsapparat som var i ruiner. Nå må det skapes inntektsgivende arbeid for millioner av mennesker langt på vei fra «scratch».

Slikt inntektsgivende arbeid kan ikke trylles fram hvis hjelpen strøs jamt og tynt utover. Hjelpen må antakelig fra starten konsentreres om få steder, i lokalsamfunn der vi har både lokale og sentrale myndigheter med oss, og der vi kan få i gang utvikling basert på flyktningenes egen kompetanse og innsatsvilje.

De som flykter, har mange former for kompetanse, også yrkeskompetanse som trengs i lokale økonomiske kretsløp. Det er de kretsløpa som må stimuleres, slik at lokale varer og tjenester kan gro fram til gjensidig nytte for dem som deltar.

Da blir de viktige spørsmåla: Hvilke varer og tjenester kan produseres lokalt – og hvilken yrkeskompetanse fins lokalt til å produsere dem? Hvordan kan opplæring bygges opp for at mer skal kunne produseres lokalt?

Her fins ingen fasitsvar. Men mange opplegg kan prøves hvis mange nok land og mange nok instanser satser målretta på noe slikt. Har vi noe valg?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 9. mai 2015)

Ingen kommentarer: