Fabrikker i fabrikker

Arbeidskontraktbedrifter skulle gjøre ansatte avmektige – inntil de tar opp kampen

Det lange ordet «arbeidskontraktbedrift» - det som betyr «outsourcing innafor bedriftsporten» blir stadig vanligere i det tyske arbeidslivet. Det betyr at en bedrift (bedrift A) innbyr en annen bedrift (bedrift B) til å ta over arbeidsoppgaver «innafor sin egen bedriftsport».

Hensikten er å få jobben gjort billigere enn med egne ansatte. Ofte klarer de da å unngå organiserte arbeidere, tariffavtaler og bedriftsdemokrati. De klarer også vri seg unna det som måtte ligge av bindinger i EU-direktiv for utstasjonering og utleie av arbeidskraft.

Slike arbeidskontraktbedrifter fins ikke bare i industrien, men også i privat og offentlig tjenesteyting som i varehandel og på sjukehus.

Hva er knepet de bruker? Hvordan skiller arbeidskontraktbedrifter seg fra utskilling (outsourcing), innleie og underentrepriser?

Arbeidskontraktbedriftene skiller seg ut på fire måter:

-          De tar seg av varige arbeidsoppgaver.

-          De tar på seg arbeidsoppdrag innafor kjernevirksomheten til bedrift A.

-          Arbeidsoppdraget blir utført på tomta/i lokalene til bedrift A og med de maskiner og annet utstyr som fins der.

-          Det fins ikke noe regelverk som knytter de ansatte i bedrift B til regler og avtaler som bedrift A er forplikta av.

De ansatte i bedrift B har ikke krav på «lik lønn for likt arbeid» i forhold til ansatte i bedrift A. De omfattes ikke av tariffavtaler eller bedriftsdemokratiordninger som gjelder for bedrift A. De har heller ikke noen av de rettigheter som innleid arbeidskraft har, f.eks. i henhold til vikarbyrådirektivet. Bedrift A har rett og slett ingen forpliktelser overfor de ansatte i bedrift B. Hvis bedrift B avslutter eller mister arbeidsoppdraget sitt, har de ansatte ikke noe oppsigelsesvern.

De ansatte i en arbeidskontraktbedrift har bare denne bedriften som arbeidsgiver. Det vanlige er at de ikke har noen tariffavtale eller noen andre kollektive avtaler med bedriften. Men som alle arbeidsfolk kan de ta opp kampen der de er, organisere seg, bruke de kampmidlene som generasjonene før dem har brukt. Lett er det ikke, men det har det aldri vært når en starter fra «scratch».

Mange slike arbeidskontrakter mellom bedrifter virker i praksis som «tilslørt innleie» av arbeidskraft, men uten de rettighetene som innleide kan ha.

Bruken av arbeidskontraktbedrifter varierer mye fra bransje til bransje. I tyske bryggerier jobber 10 prosent av arbeiderne for en arbeidskontraktbedrift, mens andelen er 75 prosent i slakteribransjen. Der er 5 prosent innleid og 20 prosent fast ansatt i slakteribedriften. I sukkerindustrien er 20 prosent ansatt i en arbeidskontraktbedrift. Samme andel er det på skipsverft, mens andelen er 35 prosent i kjøttindustrien.

Det gjør ikke arbeidslivet enklere at utskilling, innleie og arbeidskontraktbedrifter vikles inn i hverandre på uoversiktlige måter. Her er et eksempel som skildres i den tyske fagbevegelsens forskningstidsskrift WSI-Mitteilungen nr. 2/2013

I Leipzig lager Porsche og BMW biler nesten uten egne fast ansatte. Industritjenesteselskapet ThyssenKrupp Automotive har gått inn som arbeidskontraktbedrift med 24 egne ansatte og ti innleide arbeidstakere. Men det blir det ikke mange biler av.

Derfor har ThyssenKrupp Automotive engasjert det store tjenestekonsernet WISAG som arbeidskontraktbedrift for å gjøre jobben. WISA stiller med over 350 egne ansatte + 120 arbeidstakere som er innleid fra seks bemanningsbyråer.

For dem som bygger bilene, er dette et uoversiktlig kaos. Det som i Tyskland kaltes normalarbeidsforhold fortrenges av helt nye ansettelsesformer som fort kan sette fagforeninger og det som fins av tillitsvalgte ut av spill.

Det er slik WSI-Mitteilungen skildrer situasjonen – til skrekk og advarsel. Men da jeg begynte å søke på nettet for å se hva jeg kunne finne ut om bilproduksjonen i Leipzig, sto det fram tillitsvalgte og faglige aktivister som ikke var satt ut av spill!

Det kan se ut til at effektiv, solidarisk organisering er mulig også når arbeidsstokken er splitta så grunnleggende som av Porsche og BMW i Leipzig. Splitta på alle nivåer i fast ansatte, korttidsansatte og innleide – og på hvert nivå konfrontert av arbeidsgivere som bare har ansvar på sitt nivå.

Likevel har de faglige aktivistene i bilfabrikken i Leipzig klart å heve lønningene og bedre arbeidsvilkåra på bonn i denne pyramiden av arbeidsfolk ganske kraftig de siste åra. Langsiktig og målretta organisering har økt medlemstallet i de mange lokale fagforeningene. Stadig flere klarer å få valgt bedriftsråd for sin lokale arbeidsplass i dette virvaret, det som må til for å dra nytte av den tyske bedriftsdemokratiordningen.

Når det virkelig skjærer seg, er kampvåpenet det som kalles «varselstreik» (Warnstreik). Da stopper alt arbeid fra bonn til topp – en halv time. Det er i dag et sylskarpt våpen fordi så mye skal leveres på timen – for å føle opp farten i produksjonskjeden både på bedriften og fram til sluttkunden.

Men denne faglige forsvarskampen stopper ikke de stadige endringene som konsern- og bedriftslederne oppsøker for å gjøre produksjonen billigst mulig. De har i tur og orden satsa på utskilling og kjeder av underentrepriser, så innleie og nå ved å la andre fabrikker og tjenesteselskap flytte inn i fabrikkhallene og kontorbygga for å gjøre jobber mest mulig frigjort fra offentlig regelverk og offentlig tilsyn.

Som før er det da bare én mulig motkraft – organiseringen av dem som rammes. På bransjenivå står den tyske fagbevegelsen svakere enn før. Inntil videre står slaget først og fremst på den enkelte arbeidsplass.

 (Artikkelen ble trykt i Klassekampen 23. mai 2015) 

 

-