Valutaunion i krise

Når finansministere utstyrer hverandre med gjensidige tvangstrøyer

Felles valuta – hva er bedre enn det når spekulanter herjer på internasjonale markeder?

Det er ingen tvil om at den store fordelen ved EUs valutaunion er at valutaspekulantene ikke lenger kan kaste seg over 16 nasjonale valutaer. Men er fordelen stor nok til å veie opp ulempene?

Valutaunioner passer best for land som er lik hverandre økonomisk, som utvikler seg noenlunde likt, og som treffes på samme måte og på samme tid av de konjunkturbølgene som kommer. Slik er det på ingen måte i EU.

Konjunkturbølger treffer ulike land ulikt, med ulik styrke, til ulike tidspunkt og med ulike virkninger. Statene vil derfor sjelden være helt i samme fase i forhold til konjunkturbølgene. Og de har sjelden bruk for nøyaktig samme mottiltak.

Dagens krise har økt forskjellene mellom eurostatene. Arbeidsløsheten øker i alle land, men ikke like mye overalt. Handelsbalansen utvikler seg svært ulikt. Noen land har store eksportoverskudd i forhold til resten av EU, andre tjener for lite på eksporten til å kunne betale for importen.

Land i så ulike situasjoner har bruk for ulik økonomisk politikk. Men alle euroland må konkurrere utad med samme euro og må leve med samme rentenivå som i alle andre euroland.


Tyskland har det siste tiåret bedra sin konkurranseevne kraftig i forhold til de fleste andre land i EU, og særlig i forhold til land som Spania, Italia og Hellas.Før valutaunionen ble etablert, ville dette ha blitt kompensert ved at tyske mark hadde steget i verdi i forhold til andre valutaer – enten ved at valutamarkedene hadde sørget for det eller ved vedtak om å devaluere pesetas eller lire.

Slike forskjeller i konkurranseevne kan ikke lenger møtes med nasjonale mottiltak. Penge- og rentepolitikken er felles, og reglene for valutaunionen legger stramme rammer for hvordan statsbudsjettene kan brukes.

Endringer i valutakurser er det smidigste mottiltaket for land som henger etter i økonomisk effektivitet. Når valutakursen ligger fast, vil svakere effektivitet slå ut på andre måter, ved økende arbeidsløshet, ved lønnsnedslag og ved utvandring.

Lønnsnedslag kommer ikke av seg sjøl. De må kjempes i gjennom. Valutaunionen vil i slike situasjoner øke både de nasjonale og de sosiale motsetningene og forsterke forskjellen på "vinnerland" og "taperland" innad i EU.


Dette slår særlig hardt ut når den økonomiske veksten stopper opp – og aller hardest i ei krise som i dag.

Bruttonasjonalproduktet i EU, den samlede produksjonen av varer og tjenester, var i 1.kvartal i år 4,4 prosent lavere enn året før. Industrien er særlig hardt ramma. Industriproduksjonen var i mars så mye som 20 prosent lavere enn ett år tidligere.

Finanskrisa har slått ut i krise for realøkonomien. Hver bedrift som innstiller eller reduserer virksomheten, rammer leverandører. Ringvirkningene kan bli store. Finanskrisa kunne motvirkes ved å pøse penger inn i finanssystemet. Det er langt vanskeligere å finne effektive mottiltak mot krisa i realøkonomien.


Arbeidsløsheten i EU var i mars oppe i 8,1 prosent, i eurostatene var den 8,9 prosent. EU-kommisjonen venter at arbeidsløsheten vil øke til 10,9 prosent som gjennomsnitt for året 2010. Da vil altså hver niende lønnstaker i EU gå arbeidsløs.

Arbeidsløsheten vil ikke være like stor overalt. I Spania er det alt nå over 17 prosent, i Latvia og Litauen er den 16 prosent.

Økt arbeidsløshet setter press på de offentlige finansene. De sosiale utgiftene øker, både til dagpenger og til andre sosiale tiltak. Samtidig går skatteinntektene ned. Det blir mindre rom for alle typer krisetiltak.


Valutaunionen forutsetter at EU-kommisjonen og EUs sentralbank er særlig opptatt av å holde underskuddene lave på de offentlige budsjettene – også i krisetider. Regelverket for valutaunionen krever at underskuddet på statsbudsjettet aldri må være større enn tre prosent av landets bruttonasjonalprodukt.

Blir underskuddet større enn tre prosent, skal det ned raskest mulig. Lykkes ikke det, skal dette landet bøtelegges. Overskrides grensa på tre prosent, skal et beløp som svarer til fjerdeparten av overskridelsen, settes inn på sperra konto i Brussel inntil underskuddet er kommet ned under tre prosent igjen.

I 2008 har ti EU-land sprengt grensa på tre prosent og EU-kommisjonen forbereder såkalte underskuddsprosedyrer mot dem. Neste år regner EU-kommisjonen med at grensa vil sprenges av 21 medlemsland, og for 2010 regner den med at det samlede offentlige underskuddet i EU vil ha økt til 7,3 prosent av bruttonasjonalproduktet.


Når den økonomiske veksten avtar og arbeidsløsheten øker, er det bruk for det økonomene kaller en mer "ekspansiv finanspolitikk": enten bør skattene senkes uten at det kuttes i statsutgiftene - eller så bør statsutgiftene økes uten at skattene økes.

Men i en valutaunion må regjeringene holde hverandre i ei gjensidig tvangstrøye. En regjering som kjører mer ekspansivt enn de andre, får i pose og sekk: lav inflasjon ”i gave” fra sentralbanken og fra dem som strammer mye, økt vekst og sysselsetting ved å stramme lite sjøl - og likevel samme rente som alle andre.

Noe slikt vil andre land ikke finne seg i. Det er skapt et system der EUs finansministere er nødt til å passe på hverandre. I EUs valutaunion må regjeringene holde hverandre i ei gjensidig tvangstrøye.

Euroen ble lansert som en garanti for økonomisk stabilitet og tryggere vekst. Å møte globale nedgangstider med innstramming, er aldri noen snarvei ut av nedgangen. At innstramningen påbys fra Brussel, gjør den ikke mer populær.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. mai 2009