Soria Moria på alvor?

Vil du målbære norske interesser overfor EU og bygge nettverk i EU-land?

LO-kongressen i mai advarte kraftig mot helsedirektivet. Her er vedtaket:
”Helsetjenester skal ikke være en handelsvare. LO er i mot markedstenking, bedriftsøkonomisk lønnsomhetsvurdering, konkurranseutsetting og privatisering i helsevesenet. Planlegging og dimensjonering av landets helsetilbud må være statens ansvar. I denne sammenheng blir det viktig å motarbeide et helsedirektiv fra EU dersom det vil undergrave muligheten for nasjonal styring.”

Forslaget til direktiv er omstridt også i EU. Mange regjeringer stritter imot, EU-parlamentet er sterkt splitta, fagforbund og pasientorganisasjoner har engasjert seg. Her fins det allianseparter i massevis for dem som er skeptiske til direktivet.

Hvis direktivet blir vedtatt i EU, er det meningen at det skal inn i EØS-avtalen. Det går ikke an å late som om vi kan diskutere direktivet isolert fra debatten i andre land.

Det ville i så fall være i strid med Soria Moria-erklæringen. Der står det :
”Det må legges til rette for at norske interesser kan hevdes mer effektivt og tidlig nok slik at en har muligheter for å påvirke EU-beslutninger som er av betydning for Norge enten det skjer gjennom EØS-avtalen eller på annen måte. … Regjeringen vil øke støtten til interesseorganisasjoner som kan målbære norske interesser overfor EU-prosesser av EØS-relevans, bygge nettverk i EU-land og bringe erfaringer fra Europa-arbeid tilbake for å stimulere til økt debatt i Norge.”

I Norge er det først og fremst Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund som har gått inn i debatten om helsedirektivet. De har regjeringen i ryggen hvis de bygger allianser i andre land i arbeidet med dette direktivet.

Helsedirektivet skal etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. Norge har som vanlig rett til å reservere seg mot slike direktiv, det vil si å hindre at direktivet blir omgjort til norsk lov.

I en foreløpig høringsuttalelse fra den norske regjeringen er det ingen prinsipielle motforestillinger mot at norsk helsevesen underlegges EUs helsedirektiv. Det stilles riktignok en serie vilkår – eller skal vi kalle det ønsker - som også andre regjeringer kan ha stilt. Enkelte av dem er nok i strid med hva EU-kommisjonen vil med direktivet, men samtidig er de såpass generelt formulert at de er lite bindende – både for EU og for Norge.

Her er noen av vilkåra/ønskene som den norske regjeirngen har sendt til Brussel:
- Mulighetene for å planlegge og kontrollere de offentlige helsekostnadene må trygges,
- norske prioriteringer mellom pasientgrupper må ikke undergraves,
- kvaliteten på helsetjenestene må sikres,
- helsetilbudet i tynt befolkede områder må opprettholdes,
- medlemsstatene må sjøl avgjøre hva som er passende og etisk forsvarlig behandling,
- det må ikke bli slik at bare de mest ressurssterke pasientene kan nyte godt av helsetjenester i utlandet,
- kvinners helse og kvinnesjukdommer må gis tilstrekkelig oppmerksomhet i forslaget fra EU-kommisjonen
- friheten til å yte helsetjenester og til å etablere seg i et annet land må ikke bety rett til å få offentlig støtte fra dette landet.

Det var i juli 2008 EU-kommisjonen la fram forslaget til helsedirektiv – eller ”Direktiv om pasientrettigheter i forbindelse med grenseoverskridende helsetjenester” som er det offisielle navnet. Seinere er det også i Norge framstilt som et direktiv om pasientrettigheter – og som noe ganske uskyldig i forhold til hvor omfattende konsekvensene kan bli.

Direktivet gjelder helsetjenester ”uansett hvordan de tilrettelegges, finner sted og finansieres, og om det skjer i offentlig eller privat regi”. (Art. 2)

Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling en norsk borger har krav på etter norsk lov. Det må betales så mye som behandlingen faktisk har kosta der den er utført, men ikke mer enn hva det ville ha kosta om behandlingen fant sted i Norge.

For helsetjenester utafor sjukehus i andre medlemsland trengs det ingen forhåndstillatelse fra det nasjonale helsevesenet hvis det dreier seg om behandling en har rett til i eget land.

EU-kommisjonen ville helst ha en tilsvarende ordning også for sjukehusbehandling, altså en rett til fullstendig fritt sjukehusvalg i alle 30 EU- og EØS-land. Men en del regjeringer, blant annet den britiske og den danske, ville ikke godta det. De mente at forhåndgodkjenning av sjukehusbehandling utenlands er nødvendig for å bevare budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å oppnå et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.

Dette har full støtte fra arbeidsgiverorganisasjonen for europeiske sjukehus (HOSPEEM). Denne organisasjonen – der SPEKTER er med fra norsk side – går inn for at det fortsatt må kreves forhåndstillatelser for all sjukehusbehandling utenlands: ”Det trengs for å kunne styre finansieringen av de nasjonale helsetilbudene, for å planlegge hvordan helsetjenestene skal ytes og for å forvalte helsearbeiderne.”

EU-kommisjonen valgte derfor å trekke seg et halvt skritt tilbake. Forslaget til direktiv gir medlemsstatene mulighet for å kreve forhåndstillatelse hvis ”utstrømningen av pasienter” blir så stor at den rammer budsjettbalansen i helsevesenet eller evnen til å styre helsesektoren. Lar ikke slike problem seg påvise, kan det ikke kreves forhåndstillatelse for sjukehusbehandling i utlandet. Hvorvidt problemene er blitt for store, kan det bli evig strid om – med EU-kommisjonen som oppmann og EF-domstolen som dommer.

I EU vil dragkampen om helsedirektivet vare hele høsten, og kanskje mye lenger hvis det ikke blir enighet om direktivet på EU-toppmøtet i desember 2009.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juli 2009
)