Islandsk nødhavn i EU?

Bønn om hjelp fra Brussel. - Vi er jo så få – så det vil ikke koste EU noe

På overflaten virker alt ”normalt”. Sommervarmen var kommet til Reykjavik. Plenene foran Alltinget ble brukt til å få sol på kroppen, og ikke til å rase mot politikerne. Men ifølge islandsk Gallup mener mer enn 70 prosent av de islandske velgerne at de politiske partiene er korrupte. Det hjelper ikke at at flere partier har fått skifta ut hele Alltingsgruppa si etter valget.

Island er det ekstreme eksemplet på hvordan en håndfull spekulanter i de store bankene tok sjanser som staten, skattebetalerne og forbrukerne etterpå må svi for.

Statsgjelda var lav og statsregnskapet viste årlige overskudd før spekulasjonene sprakk. Nå er statsgjelda tredobla og på størrelse med bruttonasjonalproduktet, og den vil opplagt øke opp mot 150 prosent av bnp de neste par åra. Men det fins EU-land både i øst og vest som vil havne på samme nivå.

Det store problemet er gjelda til de bankene som staten måte overta, og som utgjør det tidobbelte av bruttonasjonalproduktet på Island.

Det er ingen annen vei å gå enn å øke skatter og avgifter og kutte i det store utgiftspostene på statsbudsjettet. Det betyr mindre til helse, skole, eldreomsorg og alt annet som smerter i folks hverdag - i mange år framover. Det er ikke rart at familier flytter til andre land. Etter nyttår har rederiet Eimskip hver måned for sin del frakta nesten 40 familier med flyttelass ut av landet.


Partileder Steingrimur Sigfusson fra de Venstre-Grønne har tatt på seg den tøffeste finansministerjobben i Europa. Han er forberedt på at oppslutningen til regjeringspartiene vil gå kraftig ned og holde seg lav helt til folk opplever at det går oppover igjen. Islands første rødgrønne regjering har fire år på seg. Det kan bli knapp tid til å gjenreise tilliten.

Importen av matvarer har gått ned med tredve prosent i forhold til i fjor. For første gang på lenge setter byfolk pris på det islandske landbruket. Og mens de i fjor kjøpte frosne rundstykker og brød fra Danmark og USA, er det nå billigere å steike rundstykkene på Island.

Det er fordelen ved at den islandske krona er blitt så billig. Det demper importen og gjør det lettere å få solgt islandske varer utenlands. Men den billige krona øker samtidig gjeldsbelastningen på alle valutalånene. Bankene lånte mest for å finansierte alle oppkjøpene utenlands, men bedrifter, fiskebåtredere fulgte etter i stor stil den gang krona var sterk. Mange boliglån ble også tatt opp i utenlandsk valuta.

Dette er ei knipe som islandsk økonomi må ut av. Men hvordan?

Steingrimur (på Island er det fornavnet som gjelder, Sigfus var navnet på faren hans) forteller at i regjeringsforhandlingene etter valget ville sosialdemokratene bare diskutere EU-spørsmålet. Forhandlerne for de Venstre-Grønne måtte sette hardt mot hardt for å få noen som helst diskusjon om kriseløsninger og økonomisk politikk.
Den første store Alltingsdebatten etter valget ble holdt 18. mai. Statsminister Johanna Sigurdardóttir brukte store deler av talen sin til å fortelle hvordan EU vil løse alle problemene for Island.

Retorikken var den samme som fra den norske ja-sida høsten 1994: ”Island vil bli en førende makt både for utviklingen av EUs fiskeripolitikk og i europeisk fiskerinæring. Jeg er absolutt overbevist om at det vil gå slik.” Det budskapet sprer illusjoner, sa lederen for Fiskebåtredernes forbund, Fridrik Arngrimsson, dagen etter.

Men forestillingen om at Island vil få positiv særbehandling er utbredt: ”Vi er jo så få – og det vil ikke koste EU noe.”

Da overses det at den fiskeriløsningen som kommer ut av eventuelle forhandlinger med EU, må godkjennes av ethvert medlemsland. Da Latvia. Polen og Malta ble tatt opp i 2004, fikk de i prinsippet samme fiskerløsning som den norske fiskere stemte ned i 1994. Får Island mer enn det, vil andre EU-land kreve det samme.


Venstre-Grønne (med 14 i Alltinget) har godtatt at regjeringen sender en søknad om medlemskap til Brussel. Det har skapt uro i partiet, men Steingrimur og andre talspersoner for partiet insisterer på at det fortsatt vil gå mot islandsk medlemskap når den tid kommer

Andre partier er i samme situasjon. Både Fremskrittspartiet med ni i Alltinget og den nyinnvalgte Borgerbevegelsen med fire sier de vil stemme for å søke medlemskap for å få klarlagt hva EU er villig til å tilby Island. Men begge partiene legger vekt på at Island må ha garantier for varig herredømme over fiskeressursene i islandsk farvann.

Borgerbevegelsen sprang ut av ”grytelokk-demonstrasjonene” foran Alltinget i vinter og har
grasrotdemokrati som sitt hovedslagord. Da er ikke EU-medlemskap den opplagte løsningen.

Samfylkingin (sosialdemokratene) med 20 på Alltinget har det enklest: Partiet har EU som sitt varemerke, gikk til valg med EU som hovedsak og ser euroen som redningen for Island.

En rapport bestilt av Finansdepartementet konkluderte riktig nok med at det ville ta 30 år før Island kunne tilfredsstille alle EUs krav til å komme inn i EUs valutaunion. Finansminister Steingrimur tror ikke helt på det regnestykket. Men sjøl om det skulle kunne ordnes på 10-15 år, ville det bety at Island hadde løst problemene sine på egen hånd uten noe EU-medlemskap.

Uansett er det mange skjær i sjøen før en kommer dit.

EU-spørsmålet splitter i dag velgerne i alle partier. Med unntak for velgerne til Selvstendighetspartiet (det før så store høyrepartiet), er det flertall blant velgerne til alle partier om å søke medlemskap i EU.

Men samtidig er det i alle partier, bortsett fra i Samfylkingin, et mindretall av velgerne som ønsker Island inn i EU.

Siste meningsmåling – etter valget - viste at 61 prosent vil starte forhandlinger om medlemskap i EU, mens 27 prosent er mot. Men i spørsmålet om medlemskap viste samme måling dødt løp, 39 prosent for og 39 prosent mot.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 23. mai 2009)