Islandsk rullett om EU

Et ja-flertall som ikke var noe flertall, og som forvirrer til alle kanter

Etter en maratondebatt vedtok Alltinget i forrige uke å sende en søknad om medlemskap i EU. Vedtaket satt langt inne. Flertallet ble så knapt som 33-28 med to avholdende. Hvis tre representanter hadde skifta fra ja til nei, ville det blitt nei-flertall på Alltinget.

Men egentlig var det et klart nei-flertall på Alltinget. Sju av de 33 som stemte for å sende en søknad til Brussel, gikk på talerstolen for å fortelle at de var motstandere av at Island skulle bli medlem av EU - og at de ville være å finne på nei-sida hvis det ble en folkeavstemning om islandsk medlemskap.

En så svakt forankra søknad om medlemskap har EU-kommisjonen aldri tatt i mot. Skepsisen til islandsk politikk og økonomi er alt på forhånd stor i mange EU-land. Skepsisen blir ikke mindre av en søknad om medlemskap som ikke har reell støtte i Alltinget.

I hele vår har det foregått et taktisk svarteperspill mellom partiene på Island. De to store opposisjonspartiene, Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet (Islands Senterparti), har vakla mellom to alternativ. enten få Alltinget til å sette så stramme vilkår for medlemskap at forhandlingene med EU ikke kunne føre fram – eller å skyve velgerne foran seg ved å la dem avgjøre om det skal søkes om medlemskap.

Et forslag om å holde en folkeavstemning om å søke medlemskap, ble avvist av Alltinget med 32 mot 30 stemmer etter en debatt der partigruppene på uoversiktlig vis delte seg på kryss og tvers. Helt til det siste var det helt uvisst hvem som ville stemme hva, for alle standpunkter var taktisk begrunna.

Voteringen om å søke medlemskap splitta også alle partigruppene med unntak av sosialdemokratene. Sosialdemokratene (Samfylkingin) har i mer enn tjue år gjort EU-medlemskap til sin viktigste kampsak, og alle de tjue sosialdemokratene på Alltinget stemte for å søke medlemskap.

Fra Selvstendighetspartiet, det store høyrepartiet som på grunn av tett kobling til fiskebåtrederne har vært et klart nei-parti, var det bare én som stemte for å søke medlemskap, mens 14 stemte nei og én avholdt seg.

Det var til siste øyeblikk stor spenning om hvordan de ni representantene fra Fremskrittspartiet og de fire fra den nye Borgerbevegelsen ville stemme. Hvis mange nok stemte nei, kunne det bli flertall mot å søke medlemskap, for fem fra de Venstre-Grønne varsla alt rett etter valget i mars at de ville stemme mot enhver EU-søknad.

Fremskrittspartiet endte med å dele seg med tre ja og seks nei, mens det var én ja og tre nei fra Borgerbevegelsen, det nye partiet som mener det slåss for interessene til dem som i månedsvis slo på lokk foran Alltinget for å få trukket politikere og ”finansskurker” til ansvar.

Dermed var det alltingsgruppa til de Venstre-grønne, SVs søsterparti på Island, som ble avgjørende. Partiet gikk kraftig fram fra 14 til 22 prosent ved valget i mars og har nå ei alltingsgruppe på 14. Ved voteringen om å søke medlemskap stemte åtte av de fjorten for å søke, fem stemte imot, og gruppelederen avholdt seg fra å stemme.

Stemmegivningen til de åtte har provosert både medlemmer og velgere. Partikongressen i februar fastslo at partiet skulle stå fast på den EU-motstanden som var en viktig del av bakgrunnen for at partiet ble stifta i 1998.

Den gang sprakk forgjengeren, Folkealliansen, på spørsmålet om å gå sammen med sosialdemokratene i et nytt venstreparti, det som nå heter Samfylkingin. En partikongress vedtok da med to tredels flertall å gå sammen med sosialdemokratene.

Mindretallet stifta partiet Venstre-Grønne som ved valget i mars fikk langt større velgeroppslutning enn Folkealliansen hadde før partisplittelsen. Den oppslutningen er nå i fare – av flere grunner.

Valget i mars ga for første gang i Islands historie flertall til de to partiene til venstre. Samtidig var det før så dominerende Selvstendighetspartiet grundig kompromittert gjennom det samrøre av politikk og bankspekulasjon som brakte 300.000 islendinger ut i et økonomisk uføre ingen foreløpig ser slutten på.

De to venstrepartiene gikk derfor sammen i regjering, ei regjering som før eller seinere vil bryte sammen nettopp på EU-spørsmålet. Partilederen for Venstre-Grønne, Steingrimur Sigfusson, har satsa alt på at regjeringen skal få gjort en skikkelig jobb med den akutt påtrengende krisehåndteringa før den bryter sammen.

Det blir ikke lett, for skatter og avgifter må økes – kraftig - og offentlige ytelser kuttes – kraftig- hvis det skal være håp om noen balanse i de offentlige regnskapene. Islandske velgere er nok tålmodige ei stund – men hvor lenge?

Men her og nå er både medlemmene og de mange nei-velgerne til de Venstre-Grønne mest fortvila over at partiet er med på å søke medlemskap i EU. Så nylig som under valgkampen i mars sto partiet fram som garantist mot islandsk medlemskap i EU.

Sju av dem som stemte for å søke medlemskap gikk derfor på talerstolen i Alltinget for å bekrefte at de fortsatt ville arbeide aktivt mot medlemskap i EU. Innlegget til miljøvernminister Svandís Svavarsdóttir gikk dagen etter som gjenganger på islandsk TV og radio fordi hun argumenterte mot EU fra første til siste setning – og avslutta med at hun ville stemme for å søke medlemskap.

Partilederen, som også er finansminister, forsikrer at Venstre-Grønne vil bryte forhandlingene med EU hvis de går i en retning som partiet ikke kan godta. Regjeringspartneren skal også ha godtatt at Venstre-Grønne vil stå fritt til å avvise et framtidig forhandlingsresultat og arbeide aktivt for et nei ved en eventuell folkeavstemning.

Alt dette lukter av et taktisk spill som islendinger er luta lei av. Foreløpig hjelper det lite at Venstre-Grønne har satt inn den beinharde EU-motstanderen Jón Bjarnason som landbruks- og fiskeriminister. Som medlem av regjeringen var han den eneste statsråden som stemte mot å søke medlemskap, og det er han som må føre de fiskeriforhandlingene med EU som kan bli helt avgjørende for om Island blir medlem av EU.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. juli 2009)