torsdag 6. august 2009

Kampen rundt Icesave

Desperate islendinger i kamp mot EU, IMF, egen regjering – og Norge

Den såkalte Icesave-avtalen med briter og nederlendere vekker raseri på Island. Den pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.

Det svekker ikke raseriet at så mange islendinger på sin side har tatt sjanser som aldri skulle vært tatt. De har flytta boliglånet sitt til en bank i utlandet for å få lavere rente – uten å tenke på valutarisikoen hvis den islandske krona skulle styrte. Næringsdrivende har gått i samme fella. Det gjelder både fiskebåtredere, industriledere, hotelleiere og alle slags forretningsdrivende. Det heter seg at 85 prosent av alle bilkjøp er blitt finansiert med utenlandslån de siste åra. Jo mer som ble lånt utenlands, jo større var faren for at krona skulle styrte.

Banksmellen kom i tillegg, og overgikk både i omfang og ved sine konsekvenser alt den enkelte islending må ta ansvar for. Icesave er derfor bare en del av den forbannelsen som nå hviler over sagaøya. Men det er den delen som i øyeblikket provoserer islendinger mest.


Icesave er (var) en internettbasert bank som retta seg mot kunder i Storbritannia og Nederland. Banken var eid av Landsbanki, en av de tre store bankene på Island.

Icesave tilbød høye renter, seks prosent til britiske innskytere og 5,5 prosent til nederlandske. På to år – fram til sammenbruddet i oktober 2008 – hadde banken fått over 400.000 innskytere, altså langt flere enn det fins mennesker på Island (320.000). De samlede innskuddene var på rundt 55 milliarder norske kroner.

Det samlede nasjonalproduktet på Island er – med dagens turistkurs på islandske kroner - 60-70 milliarder norske kroner. Skulle islandske kroner vært til fritt kjøp og salg på valutamarkedene, ville nasjonalproduktet blitt verdsatt enda lavere. Det er umulig for det islandske samfunnet å stå inne for innskudd av en slikt omfang, når alt annet også har rast sammen.

I oktober i fjor var det hele det islandske banksystemet ute av stand til å fungere, og de tre største bankene ble tatt over av staten. Icesave varsla at den ikke var i stand til å betale noe til innskytere som ville trekke pengene sine tilbake. Det ville alle.

Det har siden da vært harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen om hvem som har ansvaret for å dekke innskuddene i Icesave.

Både jus og makt satte den islandske regjeringen sjakk matt, og det ble før jul prinsipiell enighet om en avtale. Denne avtalen må Alltinget godkjenne for at den skal gjelde. Det kvier mange alltingsrepresentanter seg for å gjøre – mest fordi avtalen er dømt nord og ned av de fleste på Island.

Den juridiske tvangen lå i EØS-forpliktelser for hva som skal skje når banker ryker overende. Men mest avgjørende var det at Island var helt prisgitt velvilje fra andre land for å komme ut det økonomiske uføret. For et år sia var den islandske statsgjelda rundt 60 prosent av nasjonalproduktet. Ved årsskiftet var den 10-13 ganger så stor som nasjonalproduktet – etter som en regner. Ingen land kommer ut av en slik situasjon med egne grep.

Men Alltinget er under kraftig press. Godkjennes ikke Icesave, ryker alle muligheter for å bli medlem av EU. Det har både EU-kommisjonen og flere EU-land gjort klart. Akkurat det vil antakelig et flertall på Alltinget ta med stor ro.

Men da ryker også pengestøtten fra IMF, Det internasjonale pengefondet, og fra de regjeringene som bidrar direkte utenom IMH, blant annet fra de nordiske statene. Det er budskapet også fra den norske regjeringen som er blant de største bidragsyterne. Denne støtten er helt avgjørende for at Island skal ha håp om å hangle seg gjennom de nærmeste åra.


Avtalen med Storbritannia og Nederland innebærer at ansvaret for å dekke innskytertap deles, og siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, får den islandske regjeringen lån fra den britiske og nederlandske til å dekke sitt garantiansvar. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk. Det betyr at før avdragene forfaller, er lånesummen økt med over 50 prosent.

Dette rentenivået er i dagens situasjon urimelig høyt. Statsbankene i Storbritannia og Nederland kan i lang tid framover låne penger til langt lavere rente enn 5,5 prosent.

Ansvarsdelingen skjer ved at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro. Det er det garantibeløpet som islandske innskytere får. Regjeringene i Storbritannia og Nederland skal dekke innskudd over dette beløpet – opp til de garantigrensene på henholdsvis 50.000 pund og 100.000 euro som gjelder i disse to landa.

Denne delingsavtalen innebærer at Island må dekke om lag halvparten av de samlede innskuddene fra briter og nederlendere. Det kan virke greit nok å dele ”likt”, men det er 190 ganger så mange briter som islendinger – og 50 ganger så mange nederlendere.


Det som provoserer mange på Island – både politikere og velgere, er at de må være med på å dekke tapene til utenlandske innskytere i en situasjon der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der et økonomisk system er i grunnleggende krise – både globalt og på Island.

For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som skal dekkes ved at lønninger og pensjoner kuttes, ved at prisene galopperer oppover, ved at skatter og avgifter økes og ved at offentlige utgifter kuttes.

Islendinger flest må svi i årevis for å komme ut av denne situasjonen. Da svir det ekstra at de 320.000 islendingene skal betale med penger de i dag ikke har for at 400.000 britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av dristige innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. august 2009)

Ingen kommentarer: