Til Brussel for å styre?

De som vil ”inn i EU for å styre kapitalen”, må først endre EU-traktaten

”Kapitalen kan ikke lenger styres nasjonalt. Vi må inn i EU for å vinne tilbake den styringsevnen som vi har tapt på nasjonalplanet.”

Midt i ei finanskrise kunne dette være en fristende løsning. Men få ja-argumenter er mer villedende. For at argumentet skulle være holdbart, måtte ett av to være tilfelle:
- Enten tar EU i bruk tradisjonelle virkemidler for styring av kapital på en mer effektiv måte enn nasjonalstatene,
- eller så rår EU over helt nye virkemidler som nasjonalstatene ikke kan ta i bruk.

Det er ingen som har påvist at EU har funnet opp nye virkemidler for styring av kapital, virkemidler som nasjonalstatene ikke brukte. De styringstiltaka som medlemsstatene brukte til bortimot 1990, har EU enten forbudt eller ikke tatt i bruk.

Det er heller ikke noe som tilsier at slike styringstiltak ville være mer effektive om de ble tatt i bruk på EU-nivå enn de var på nasjonalt nivå. Mange av dem ble dessuten fjerna av EU nettopp fordi de var så effektive til bruk for nasjonal styring av kapitalen. For kapitalen skal ikke styres, den skal slippes fri! Det er den innerste kjernen i EU-prosjektet, og den kan bare endres hvis alle EUs 27 regjeringer er enige om det.

Men la oss se på de viktigste styringsmåtene som ble brukt til for tjue år sia av de fleste land i Vest-Europa:

Valutakontroll, dvs. kontroll med pengebevegelsene inn i og ut av et land: Prinsippet om frie kapitalbevegelser er grunnleggende i EU. Det er en av de markedsfrihetene som bare kan endres hvis alle EU-land er enige om det. EU har traktatfesta frie kapitalbevegelser både ved de indre og det ytre grensene.

EU-traktaten forbyr altså medlemsstatene å foreta noen som helst valutakontroll av det slag som alle EU-land praktiserte ved sine egne grenser fram til bortimot 1990. Men traktaten hindrer også at EU skal gjennomføre noen form for valutakontroll ved yttergrensene. Det er heller ingen grunn til at valutakontroll skulle være mer effektiv ved yttergrensene til et så stort og uensarta område som EU enn ved grensene til en nasjonalstat.

Direkte kredittregulering: EU har ingen form for direkte regulering av utlånsmengden i banker og andre kredittinstitusjoner på linje med den som Norge praktiserte inntil Gro overtok. Tvert imot er det også her konkurransen som skal skape balanse i markedet. Reglene for det indre markedet forbyr medlemsstatene å gripe inn overfor banker på denne måten.

I Norge ble ordningen fjerna med den begrunnelse at ulike former for grått kredittliv undergravde den offentlige styringen. Samme argument vil bli brukt i EU - med langt større effekt.

Etableringskontroll: EU har ingen ordninger for etablerings- eller investeringskontroll. Det kan diskuteres hvor effektiv vår egen etableringskontroll var. Men vi kunne ha tatt i bruk adgangen til etableringskontroll med langt sterkere vilje til styring enn vi gjorde.

Etableringskontroll ville være i strid med hele grunnlaget for det indre markedet: det at konkurransen skal avgjøre hvor økonomisk virksomhet skal foregå. EU har derfor ingen ordninger for etablerings- eller investeringskontroll, og regelverket for det indre markedet forbyr medlemsstatene å ha det.

Etableringskontroll er et virkemiddel som kan ha politisk ryggdekning innen en nasjonalstat - for å hindre at investeringene samles i pressområder. Ingen tysk regjering ville gå med på at en bedrift skulle forbys å slå seg ned i Tyskland fordi en EU-instans heller vil at den skal etablere seg i Estland eller Portugal.

Konsesjonslover: EU har ingen ordninger med konsesjonslover på EU-nivå. Det ville på nytt stride med hele grunntanken for det indre markedet å innføre slike lover. I tillegg har EU alltid hatt forbud mot nasjonale konsesjonslover som diskriminerer etter nasjonalitet.

Reglene for det indre markedet er i det siste tatt i bruk mot konsesjonslover også om de ikke diskriminerer etter nasjonalitet – dersom de hindrer den frie flyten av kapital innen et land. Det er derfor norske lover om hjemfallsrett, boplikt, eierskapsbegrensninger i bank og forsikring og om meldeplikt ved større aksjekjøp kom i fare.

Styring gjennom offentlig eie: Styring gjennom offentlig eierskap er på nasjonalt nivå fortsatt mulig i EU. Oljedirektivet er ett av mange direktiv som viser hvor stramme rammer EU setter for hva statseide selskap kan foreta seg.

Her fins det heller ikke noen kompensasjon på EU-nivå. EU har ingen selskap som er eid av EU som en slags offentlig eier – og EU kan derfor heller ikke bruke slike selskap til styring av økonomisk virksomhet.


Denne gjennomgangen viser at EU ikke bare tar fra nasjonalstatene de fleste verktøy for styring av kapital. På EU-nivå er det heller ikke enklere å styre kapitalen enn i et lite land som Norge. Og aller viktigst: Hvis EU skulle ta i bruk styringstiltak som EU-traktaten forbyr, må traktaten først endres.

Men EU-traktaten kan bare endres hvis alle regjeringene er enige om det. Det er dermed ikke opp til skiftende politiske flertall innad i EU å vurdere slike tiltak ut fra de erfaringer som vinnes med markedsløsningene. Skal EU noen gang ta i bruk slike styringstiltak, kan det bare skje hvis samtlige regjeringer går inn for det - samtidig.

De som mener at vi må inn i EU for å styre kapitalen, måtte derfor sette i gang et kjempeprosjekt med å få vekk grunnprinsippene i EU-traktaten og størstedelen av regelverket for det indre markedet.

Et slikt prosjekt har åpenbart ingen sterke forbundsfeller innad i EU. Ingen regjering har noen gang foreslått noe slikt. Ingen partigrupper i EU-parlamentet har foreslått det. Det er kanskje derfor de som sier de ”vil inn i EU for å styre kapitalen”, heller ikke har starta noen diskusjon om hvordan de vil få til en så grunnleggende endring av EU-systemet. Men inn vil de.


Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27,juni 2009)