Resultat som fortjent

Politisk svikt fra den samlede europeiske venstresida ved EU-valget

Valget til EU-parlamentet er møtt med både hoderisting og fortvilelse. Det er det mange gode grunner til. Men ett lyspunkt er det. Midt i ei alvorlig økonomisk og sosial krise med økende arbeidsløshet ble miljøpolitikk ei vinnersak i så godt som alle EU-land.

Den eneste av de etablerte partigruppene som har gått fram ved dette valget, er de grønne partiene. De øker såpass mye som fra 33 til 48 mandater i et parlament som reduseres fra 785 til 736 representanter. I de offisielle oversiktene er framgangen delvis skjult av at de grønne partiene er i gruppe med noen regionale partier som etter dette valget står svakere enn før.


Den grunnleggende svakheten ved de grønne partiene er at de bryr seg lite om de mange dramatiske sosiale utfordringene europeiske samfunn står overfor. Mange av dem ser for eksempel fagbevegelsen først og fremst som en reaksjonær motkraft i miljøpolitikken, og de har ingen alliansepolitikk – verken på kort eller lang sikt – som legger til grunn at fagbevegelsen trengs for å gi den nødvendige miljøpolitiske ombyggingen av samfunnet en brei nok folkelig basis.

Det er ingen annen vei fram til den nødvendige økologiske snuoperasjonen enn gjennom et rødgrønt flertallsprosjekt. Dit er det svært langt – også fordi så mange av de ”røde” partiene ikke en gang snuser på en miljøpolitikk som er på høyde med utfordringene, og fordi de sosialdemokratiske partiene er så ”rosa” at de ikke en gang forsøkte å mobilisere fagbevegelsen til kamp mot EUs nyliberale slagside midt i den største krisa for all verdens nyliberalisme på åtti år.


Derfor er det skremmende at EU-parlamentet nå blir mer blått og brunt enn det noen gang har vært. Sosialdemokratene tapte mer enn noen annen gruppering – og det er vanskelig å finne noen annen grunn enn at det var fortjent.

Bortsett fra i Sverige – og kanskje i Tyskland – var det ingen forsøk på å mobilisere en brei venstreprotest mot den vingeklippingen av all europeisk fagbevegelse som EF-domstolen tvinger i gjennom med full støtte fra EU-kommisjonen. Hvorfor skulle arbeidervelgere da stemme dem fram?


Det store høyreflertallet i EU-parlamentet låser fast EUs grunnleggende nyliberalisme midt i ei krise som roper etter helt andre løsninger. Høyrepolitikere som Merkel og Sarkozy har fått snakke om behovet for mer styring av markedene uten at sosialdemokratene har kledd av denne retorikken med noe annet enn tilsvarende løsprat om styring.

Mangelen på konkret nok krisepolitikk er nok den viktigste grunnen til at partiene til venstre for sosialdemokratene også går tilbake – eller i beste fall holder nivået fra 2004 – med Venstreblokken i Portugal som eneste unntak. Når oppegående partier som die Linke i Tyskland og Sosialistpartiet i Nederland ender på sju prosent, langt under nivået ved tyske delstatsvalg og siste parlamentsvalg i Nederland (16 prosent), tyder det på at de ikke har nådd fram med noen alternativ krisepolitikk. Da sitter venstrevelgerne heller hjemme.


Det er derfor politisk svikt fra den samlede venstresida i Europa som er det mest nedslående ved årets valg til EU-parlamentet. Denne svikten er faktisk mye verre enn at årets valg – som også forrige valg i 2004 – styrker høyrekreftene reint tallmessig så kraftig i EU-parlamentet.

I tillegg står ekstrem-høyre sterkere enn før i mange land – også i EU-parlamentet. Men det er viktig å kikke bak det enkle mediebildet om brun frammarsj over hele Europa.

Det ser stygt ut når Vlaams Belang får 10 prosent i Belgia. Men de fikk 13.5 prosent i 2004 og mista nå ett av sine tre mandater. Det ser også stygt ut når Le Pens Front National samler en million velgere. Men for fem år sia samla Le Pen og det utbryterpartiet til Megret halvannen million.

I Tyskland er de nyfascistiske republikanerne lengre fra sperregrensa enn ved valget i 1999. Ataka i Bulgaria gikk også tilbake. Stor-Romania-partiet Romania Mare gikk fram til nesten 9 prosent i forhold til EU-valget i 2004, men det er likevel langt under toppnivået på 20 prosent ved nasjonale valg.

I andre land står det ikke så bra til. Ytre høyre gikk fram i Storbritannia (BNP), Ungarn (Jobbik), Italia (Lega Nord), Nederland (Frihetspartiet), Finland (sannfinnländerna) og Danmark (Dansk folkeparti).

Men ett problem har partiene ytterst til høyre. De er så fremmedfiendlige at de ofte heller ikke liker hverandre. Nabostatene Østerrike, Ungarn, Slovakia og Romania er for eksempel sterkt infisert av høyreekstreme partier som har hverandre som fiendebilder.

I Østerrike fikk de to partiene som slåss om arven etter Haider, til sammen over 17 prosent med krav om å holde arbeidsinnvandrerne fra øst, det vil si ungarere, slovaker og rumenere, ute av landet.

Det ekstreme nasjonalistpartiet Jobbik nådde 15 prosent i Ungarn med visjonen om å gjenopprette Stor-Ungarn med grenser fra før første verdenskrig. Det slovakiske nasjonalpartiet (5,6 prosent) reagerer med like ekstreme angrep på det ungarske mindretallet i Slovakia. Det samme gjør det ekstremt fremmedfiendtlige Romania Mare Alle disse partiene er nå i EU-parlamentet men det eneste de virkelig har felles, er viljen til å kjeppjage romafolket lengst mulig vekk.




Faktaboks:

Slik er styrkeforholdet endra mellom partigruppene fra 2007 og etter valget i juni 2009:

2007 2009

EPP, Det europeiske folkepartiet 288 264
Sosialdemokratene 217 161
De liberale, ALDE 100 80
De grønne + noen regionale partier 43 53
GUE/NGL, den venstresosialistiske gruppa 41 32
UEN, 44 35
I/D, EU-skeptikere uten venstreprofil 22 18
Britiske og tsjekkiske konservative 34
Ytre høyre, ekstremhøyre ca 20 ca 30
Andre ca 10 ca 30

I alt 785 736

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 13. juni 2009)