- Smash Sinn Fein!

Partiet som kom inn i EU-parlamentet fra to land, men ikke nå lenger

De er i regjering sammen i Nord-Irland. Det forhindrer ikke at DUP, det største unionistpartiet, kjørte valgkamp mot regjeringspartneren med parolen ”Smash Sinn Fein!”

Det gikk ikke så bra. Et utbryterparti bidro til at DUP nesten ble halvert, mens Sinn Fein holdt stillingen, ble største parti i nord (26 prosent) og beholdt mandatet sitt i EU-parlamentet.

Også i den irske republikken var det hardt kjør mot Sinn Fein. Partiet økte stemmetallet, men tapte det eneste mandatet, det i Dublin. Der skulle det bare velges 3 til EU-parlamentet mot 4 i 2004.

De fleste EU-land bruker hele landet som valgkrets ved EU-valgene. Unntakene er Storbritannia, Frankrike – og Irland. De 12 irske representantene velges fra fire valgkretser. Ingen andre land er i nærheten av så små valgkretser.

Det førte til at Arbeiderpartiet med 13,9 prosent fikk tre mandater, mens Sinn Fein med 11,2 prosent ble uten mandat.

Det var Mary Lou McDonald som ble valgt inn i EU-parlamentet for Sinn Fein i 2004. Hun skilte seg ut fra barske Sinn Fein-kadre med en utstråling à la Anne Enger og Aina Bartmann – og var den ubestridte nei-dronningen ved folkeavstemningen om Lisboa-traktaten i 2007.

Det skal etter planen være ny folkeavstemning til høsten for å snu nei-flertallet til et ja-flertall. En mangesidig og hensynsløs bakvaskelseskampanje ble satt inn for å ”ta henne ut” av neste kampanje.

Én av de mange anklagene var at hun hadde mye fravær fra EU-parlamentet. Det satte ingen stopp for anklagene at hun hadde to småbarn, ett av dem født i 2006, og at EU-parlamentet verken har permisjonsregler eller vararepresentanter. Alt fravær registreres som fravær.

Det mest påfallende var at det de siste ukene kom stort oppslåtte intervjuer i ledende aviser med trotskisten Joe Higgins om hvor prektig han er – trass i alle sine provokasjoner mot det gode borgerskap i Dublin. Higgins hadde i 2004 hadde fått fem prosent i Dublin og ble nok ikke vurdert som en farlig utfordrer når mandatene skulle fordeles.

Så gikk det ikke bedre enn at Sinn Fein mista femteparten av sine 60.000 velgere i Dublin, mens trotskistene mer enn dobla sitt stemmetall fra 23.000 i 2004 til over 50.000 nå. Dermed var Mary Lou McDonald ute og Joe Higgins inne.

Om det er den irske høyresida eller venstresida som kommer best ut av dette personskiftet i EU-parlamentet, kan det være ulike meninger om. Men politisk er det interessant at ved et valg der høyretendensen var så klar i de fleste EU-land, stemte hver fjerde velger i konservative Dublin enten på en militant trotskist eller på nestlederen i Sinn Fein.

Irsk politikk har vært langt mindre klassebestemt enn ellers i Vest-Europa. To store konservative partier har dominert det politiske livet og har skifta på å lede regjeringer, Fine Gael og Fianna Fáil.

De to partiene skilte lag tidlig på 1920-tallet fordi de var uenige om hvilken strategi som ville føre fram til reell uavhengighet for Irland. Siden har de beholdt grepet over irsk politikk, Fine Gael som et kristelig-demokratisk parti av det strengere slaget og Fianna Fáil som et parti med en særegen blanding av nyliberalisme og populisme.

De to partiene bekjemper hverandre ved valg og i den daglige polemikken, men de står for samme politiske hovedlinje. Fianna Fáil er for tida i regjering med de grønne og en del andre mindre partier og har hovedansvaret for at irsk økonomi er ekstra hardt ramma av den økonomiske krisa.

Mange ledende politikere fra Fianna Fáil er innblanda i korrupsjonsskandaler, og det tette samrøret mellom partiledelsen og banknæringen har provosert voldsomt. Fianna Fáil måtte svi for det ved valget, men ikke så mye som de grønne som ble helt utradert.

Opposisjonen krever nyvalg, men regjeringen kan vente til 2012 så det blir nok ikke valg med det første. Et valg nå ville antakelig ført til en regjering av Fine Gael og Labour, og dermed samme politikk som før.

Labour har aldri hatt noen sterk stilling i irsk politikk og har inntil valget nå hatt en oppslutning på 10-12 prosent. Krisa har dreid partiet til venstre, men foreløpig ikke mer enn at partiledelsen ser Fine Gael som en naturlig regjeringspartner.

Irland er hardt ramma av den økonomiske krisa, og det har fått en god del velgere til å se seg utålmodig til venstre. Sinn Fein har de siste månedene reist perspektivet om å samle Labour, Sinn Fein, de grønne, fagbevegelsen og andre sosiale bevegelser til en ny allianse i irsk politikk – for å ta opp kampen med to store konservative partiene.

Dette er en grupperinger som inntil nylig var helt ubetydelige i irsk politikk og som fortsatt samler under 30 prosent av de irske velgerne. Budskapet fra Sinn Fein er enkelt nok: hvis det kan tømres en venstreallianse som virkelig får 30 prosent ved valg, vil det kunne bli det nye tyngdepunktet i irsk politikk.

Skulle venstresida finne sammen på denne måten, må Fianna Fáil enten gå sammen med erkefienden Fine Gael for å etablere en klar høyre-venstre-kamp for første gang i Irland – eller samarbeide til venstre med en gruppering som ikke lenger kan behandles som en juniorpartner.

Foreløpig tar ikke Labour-ledelsen denne utfordringen fra Sinn Fein såpass alvorlig at den svarer. Det avgjørende blir hvordan fagbevegelsen stiller seg. Den har alltid vært en forsiktig og samarbeidsvillig partner både til arbeidsgiverne og til den politiske makta, men er kraftig radikalisert av kriseutviklingen. Det største fagforbundet, Siptu, advarer nå Labour mot å samarbeide med Fine Gael, ”de mest reaksjonære i landet”.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juli 2009)