Øst-Europa nullstilles

I Sentral- og Øst-Europa er pausen over. Krisas andre akt er i gang.

Det er fattige land i sør som rammes hardest når krisa sprer seg fra finansverdenen til realøkonomien. I Europa er det fattige land i øst. De kastes nå inn i like djup krise som på 1990-tallet.- og grunnleggende sett av samme grunn.

Alle land i Sentral- og Øst-Europa gikk inn ei djup økonomisk og sosial krise etter at Muren falt i 1989. Den hemningsløse kapitalismen som erstatta kommandoøkonomien, fantes det ikke sidestykke til ellers i Europa. I 10-15 år måtte mange land slite for å komme opp på samme økonomiske nivå som på 1980-tallet.

Alle land i Sentral- og Øst-Europa fikk store underskudd på handelen både med EU og med resten av verden. Det ga dem problem med betalingsbalansen i forhold til utlandet – og førte til at de var ytterst sårbare da valutakrisene i Øst-Asia slo inn i 1997-98.

I alle sentral- og østeuropeiske land økte de sosiale forskjellene kraftig. Store grupper falt ned i fattigdom, mens et lite fåtall skumma fløten av de nye markedsmulighetene.

Alle sentral- og østeuropeiske land fikk en utvikling av kriminalitet og organisert mafia-virksomhet som ødela hverdagen for mange mennesker og undergravde muligheten for en god sosial og økonomisk utvikling.

Mye av ansvaret for denne utviklingen må EU og USA ta gjennom den politikken de la opp til gjennom IMF og Verdensbanken..

Etter at muren falt hadde stormaktene i vest valget mellom to hovedstrategier i forhold til utviklingen i Sentral- og Øst-Europa, den solidariske og den ideologiske.

Det solidariske alternativet måtte ha lagt til grunn at når en halv verdensdel skal finne fram til helt nye måter å leve på, var også den andre halvdelen tjent med å bære noen av byrdene ved overgangen: Gjerne ved rause støtteordninger, men først og fremst ved å åpne for import av de varene som statene i Sentral- og Øst-Europa nå en gang hadde å selge.

Det solidariske alternativet fikk aldri en sjanse. Steil tillit til markedsøkonomiens fortreffelighet bestemte vestlig politikk. Det ideologiske alternativet, raskest mulig overgang til reinest mulig markedsøkonomi ble det eneste viktige.

IMF, Det internasjonale valutafondet, slo an tonen: Vestlig kreditt skulle bare gis til land som forplikta seg til rask overgang til markedsøkonomi. Alle forsøk på å finne en "tredje vei" mellom markedsøkonomi og planøkonomi ble dømt nord og ned. IMF krevde brutale innstramningsprogram parallelt med privatisering og overgang til krass markedskonkurranse.

Slik valgte IMF samme linje overfor Sentral- og Øst-Europa på 1990-tallet som overfor u-land i gjeldskrise på 1980-tallet, og slik Island behandles i dag: ”Vi hjelper dere - hvis dere gjør som vi sier.”

EU kjørte like hardt: EU ville bare normalisere forbindelsene til de land som bøyde seg for krava til IMF.

Kunne det gått annerledes? Når historikerne begynner å leite, vil de kunne oppdage innspill som pekte i helt andre retninger.

Ingen ringere enn presidenten i Deutsche Bank, Alfred Herrhausen, la høsten 1989 fram en plan om en storstilt vestlig investeringsinnsats i Sentral- og Øst-Europa kombinert med at landa i øst skulle kunne opprettholde effektiv beskyttelse av hjemmeindustrien sin. En tilsvarende plan ble lagt fram av Jacques Attali, den gang sjef for EUs investeringsbank for Øst-Europa.

Begge planene ville gitt overgang til markedsøkonomi, men en langsom, kontrollert overgang med sikte på å sikre vekst i økonomien under overgangen - og med fortsatt innenlandsk handlefrihet for regjeringene. Ingen av planene fikk støtte hos dem som la kursen for IMF, Verdensbanken, OECD og EU..

Derimot ble de landa som søkte medlemskap i EU, satt under press for å privatisere deler av trygde- og helsepolitikken, skjære ned sosialt begrunna støtte til boligutgifter, energiutgifter og transportutgifter.

I sum innebar dette grønt lys for sosial dumping i forhold til arbeidslivet lengre vest i Europa: Produksjon i øst ble billig ikke bare fordi lønningene var lave, men også fordi de sosiale standardene ble pressa nedover.

Økonomisk omstilling, økt konkurranse og raknende sosiale sikkerhetsnett førte til at de sosiale ulikhetene økte dramatisk. Økende kriminalitet og korrupsjon organisert av omfattende mafia-nettverk gjorde situasjonen ekstra ille. Ungdom som ikke fant noen plass i det vanlige arbeidslivet, ble frista til å krysse gråsonene mellom svart arbeid og kriminell livberging.

Sett fra søkerland i øst ville det ideelle EU vært et EU med et felles skatte- og avgiftssystem og felles sosialpolitiske ordninger. Da ville fattigfolk i øst fått levekår som det ellers vil ta flere tiår å oppnå. Samtidig ville mye av grunnlaget for mafia-nettverkene falle bort, særlig de som var knytta til handel med kvinner og barn og til korrupsjon.

Men dette var sjølsagt utopi. Velgerne i vest ville ha flykta fra ethvert parti som gikk inn for en slik utjamning av levekår mellom øst og vest i Europa.

EUs løsning ble den brutale: Utjamningen skulle komme gjennom konkurransen i arbeidslivet. Basert på lav lønn og lave standarder i arbeidsliv og sosialpolitikk skulle billige varer fra øst gi grunnlag for en økonomisk vekst som kunne bli raskere enn i vest.

Tanken var at over tid skulle dette jamne ut lønninger, sosiale standarder og levekår mellom øst og vest. Så fikk det ikke hjelpe om det lenge, lenge ville øke de sosiale ulikhetene både i øst og i vest.

Siden oktober i fjor har finans- og økonomikrisa nullstilt dette utjamningsprosjektet. På østkanten i EU er markedskreftene sluppet fri langt utover det som EUs markedsfriheter krever. Det er derfor krisevirkningene slår ekstra hardt ut der.

Og fortsatt er budskapet fra IMF det samme. ”Vi kan hjelpe dere med noen lån - hvis dere gjør som vi sier.”


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. august 2009)