Viktigere, men usynlig

Paradokset: Jo flere medlemsland, jo mer effektivt blir EU-parlamentet

656 ulike partilister stiller opp ved valget til EU-parlamentet denne uka. Ut fra erfaringene fra forrige valg vil mye over hundre av partiene komme inn i EU-parlamentet.

Ved valget til EU-parlamentet i 2004 var tallet på medlemsstater økt fra 15 til 25. Nå er de 27, og tallet på språk det oversettes mellom – både skriftlig og muntlig - er økt fra 11 til 23. Da blir det 506 par av språk å koble.

Det var mange som spådde at parlamentet ville ende i babelsk forvirring. I tillegg ville nykommerne ikke uten videre tilpasse seg arbeidsmåtene som vesteuropeiske land hadde etablert.

Det gikk ikke slik. Det som gir struktur til EU-parlamentet er fortsatt partigruppene, ikke de nasjonale delegasjonene. Tallet på partier som er representert i EU-parlamentet er økt fra 90 til 130, men det er fortsatt bare sju partigrupper i EU-parlamentet. Den største har 288 medlemmer, den minste 22.

I salen er medlemmene plassert etter partigruppe – ikke etter nasjon. De nasjonale delegasjonene møtes sjelden og har så godt som ingen betydning i det daglige arbeidet.

Det en frykta, skjedde ikke. Det er konklusjonen i en rapport fra CEPS, Centre for European Policy Studies, en tenketank nært knytta til EU-kommisjonen og til ledende næringslivsmiljøer i Europa:

- EU-parlamentet når fram til beslutninger like raskt som før, faktisk raskere.
- Samholdet innad i partigruppene er ikke undergravd.
- Medlemmene fra de nye medlemsstatene stemmer ikke som nasjonale blokker, men deltar aktivt i sine respektive partigrupper.

Derimot har det skjedd endringer en ikke var forberedt på.
- Stadig flere avgjørelser tas i parlamentskomitéene og ikke i plenum.
- Hvis avgjørelser tas i plenum, skjer det stadig oftere ved førstegangsbehandlingen og uten noen annengangsbehandling måneder seinere etter at saken har vært innom EU-kommisjonen og Rådet for ny behandling. Før utvidelsen ble under 30 prosent av sakene avgjort ved førstegangsbehandlingen. I den siste parlamentsperioden er over 60 prosent av sakene blitt avgjort uten annengangsbehandling.
- Saksbehandlingen byråkratiseres. Det blir så kort taletid i plenumsdebattene (ofte ned til ett minutt) at debattene blir reint rituelle.
- Også i komitéene (med 30-50 medlemmer) skyves den reelle diskusjonen ut av møtene og over til uformell behandling der bare et fåtall personer deltar. I mange saker blir den reelle behandlingen overlatt til saksordføreren som sammen med et par skyggeordførere fra andre partigrupper og kanskje komitélederen forhandler bak lukkede dører med talspersoner for Rådet. Dette hindrer innsyn og binder i praksis opp resten av parlamentskomitéen – og til slutt hele parlamentet. Det som blir det endelige vedtaket, framstår som ”det eneste mulige”.

For mange av partiene østfra var det ikke opplagt hvilken partigruppe de skulle slutte seg til. Det er da også blitt et større politisk og ideologisk mangfold i de fleste partigruppene. Men når det kommer til votering, er ikke partigruppene mer splitta enn før.

På enkelte saksfelt skiller partiene østfra seg likevel ut. Mange av dem vil ha ei klar konfrontasjonslinje overfor Russland. Uansett hvilken partigruppe de har slutta seg til, er de mer markedsliberale og de prioriterer sosiale spørsmål lavere enn partifellene vestfra. Det slo tydelig ut under behandlingen av tjenestedirektivet.

Dette har ført til at det politiske tyngdepunktet i EU-parlamentet ble flytta klart til høyre ved valget i 2004. Det var det store høyrepartiet og høyrepopulistene som fikk styrka stillingen sin i parlamentet etter utvidelsen østover. Samtidig flytta den liberale gruppa seg mer til høyre og dermed vekk fra sosialdemokratene i mange saker.

Dette betyr likevel ikke at en høyre-venstre-akse preger arbeidet i EU-parlamentet. Tvert imot er hovedmønstret at de tre store partigruppene, høyrepartiet, sosialdemokratene og de liberale finner sammen når det voteres. Det er en av grunnene til at media har lite å skrive om fra EU-parlamentet – og at det er vanskelig å få velgere til å interessere seg for det som foregår der.

Når de tre store partigruppene stadig velger å stå sammen, er en av grunnene at de oppfatter Rådet og til dels Kommisjonen som sine viktigste politiske motstandere. EU-parlamentarikerne utgjør som gruppe de desidert mest føderalistiske i EU-systemet. De fleste av dem fører en stadig kamp for å få flest mulig saker og mest mulig makt lagt til EU-parlamentet – ikke bare i forhold til Rådet der statsrådene fra de 27 medlemsstatene møtes, men også i forhold til de nasjonale parlamentene.

Jo svakere EU-parlamentarikerne føler seg i forhold til de statsrådene som i Rådet ”står fram som nasjonale egoister”, jo mer vil de tre store partigruppene finne hverandre – ifølge CEPS-forskerne. Forskerne frykter også at hvis de tre største partigruppene går tilbake ved valget denne uka, så vil de i enda større grad søke sammen i kampen mot Rådet. En enda fastere ”storkoalisjon” vil gjøre EU-parlamentet – og dermed det EU-politiske spillet – enda mindre interessant både for media og for velgerne.


CEPS-forskerne trekker også fram andre grunner til at interessen for EU-parlamentet er laber.
- Det er ikke noe klart skille mellom de partiene som styrer og de som utgjør opposisjonen.
- Valgene til EU-parlamentene domineres av nasjonale spørsmål – og blir ofte et valg for eller imot den sittende regjeringen i de 27 medlemsland.

De venter at valgdeltakelsen denne uka blir en ny illustrasjon på det demokratiske paradokset ved EU-parlamentet: Jo mer makt parlamentet får, jo flere viktige beslutninger det påvirker, jo mindre interesserer velgerne seg for det som foregår der.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. juni 2009)