Frontene klarner

Høyre, Frp og Venstre vil ha full krig om arbeidslivet – og i arbeidslivet

Skal det være fritt fram å vinne anbudskamper om offentlige oppdrag ved å dumpe lønninger og arbeidsvilkår?

Slik har EF-domstolen bestemt at det skal være i EU, og slik ser det ut til at juristene i ESA – de fleste av dem er norske - vil ha det i EØS-landet Norge.

Stortingsrepresentanter fra Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet følger opp med å fastslå at slik skal det faktisk bli i Norge – hvis de får bestemme. Klarere har ingen trukket opp frontlinjene mellom det rødgrønne og det blågrå samfunnsalternativet foran valget til høsten:
- Skal den 74 år gamle samarbeidsmodellen fra 1935 mellom partene i arbeidslivet brytes ned?
- Skal anstendige arbeidsgivere tape i konkurransen med uanstendige?
- Skal arbeidslivet bli ei heksegryte av sosial uro og øke motsetningene i samfunnet?

Kampen står om en forskrift som regjeringen sendte ut i februar 2008. Den fastslår at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”. Fra 1. mars 2008 gjelder dette også kommuner og fylkeskommuner.

Den norske forskriften er i samsvar med en ILO-konvensjon (nr. 94) som Norge ratifiserte alt i 1996, og som 58 land har ratifisert.


I juli ble det kjent at ESA, overvåkingsorganet for EØS-avtalen, har reagert på denne forskriften. I første omgang har ESA satt i gang en ”traktatbruddsprosedyre” mot den norske regjeringen med direkte henvisning til den såkalte Rüffert-dommen fra EF-domstolen.

Rüffert-dommen er et frontalangrep mot europeisk fagbevegelse og mot viktige deler av avtaleverket rundt om i Europa. Dommen satte forbud mot at offentlige myndigheter kunne kreve at utenlandske selskap må betale lønn på høyde med tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag.

I de fleste land i Europa fins det lovregler som sier at alle innenlandske selskap skal behandles likt. I WTO er det et hovedkrav at utenlandske selskap ikke skal diskrimineres i forhold til innenlandske. EF-domstolen har siden desember 2007 gått stikk motsatt vei.

Rüffert-dommen fastslår at noen selskaper SKAL ha særfordeler i konkurransen. Det er de som eies i ett land og har ansatte som jobber i et annet. Det har ingen betydning hvor eierne bor eller hvor de er statsborgere, bare om selskapet er registrert i et annet land enn der jobben utføres.

EF-domstolen har dermed etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap.

Dette betyr at EU innfører en femte markedsfrihet i tillegg til de fire om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Det er friheten til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår i et land med anstendige standarder i arbeidslivet - bare du har registrert selskapet ditt i et land der lønningene er lave og arbeidsvilkåra elendige.

Hvis grensekryssende selskap skal ha slike særfordeler, blir det slike selskap som vinner anbudskontraktene. Også seriøse arbeidsgivere må følge etter. De tvinges til å svekke sine lønns- og arbeidsvilkår for å vinne kontrakter.

To mottrekk er mulige – hvis det er flertall for det på Stortinget etter valget. Tariffavtaler kan allmenngjøres i større deler av arbeidslivet. Det er NHO sterkt imot og har støtte fra Høyre, Fremskrittspartiet og kanskje også Venstre. Men allmenngjøring hjelper ikke de stadig flere som jobber der hvor det ikke fins noen tariffavtale.

Siste utvei er å gripe inn mot hele avtalesystemet vårt ved å innføre en offentlig minstelønn – slik de fleste land i Europa har sett seg nødt til. Men all erfaring fra andre land viser at minstelønna blir liggende så lavt at den snarere innbyr til lønnsdumping enn til å hindre lønnsdumpinga.

Ikke noe av dette bekymrer talspersoner for Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fra Stortingets næringskomité. Elisabeth Røbekk Nørve fra Høyre fastslår ”at Høyre i denne saken er på linje med ESA”. (Klassekampen 23.7) Hun har full støtte fra partifellen Torbjørn Hansen: ”I internasjonal konkurranse utgjør arbeidsvilkår en del av konkurranseevnen.” (ABC Nyheter 24.7)

Fremskrittspartiets Kåre Fostervold er enig: ”Det fins ikke noe bedre prinsipp enn prinsippet om konkurranse. Fri konkurranse er viktigere enn å bevare lønnsnivået i Norge! Vi har ingenting med å kreve at utenlandske selskaper skal betale norsk lønn.” (ABC Nyheter 24.7.09)

På spørsmål om forskriften bør fjernes ved ”et regimeskifte”, svarer Venstres medlem i næringskomiteen, Leif Helge Kongshaug: ”Absolutt! Vi vil helt klart endre eller fjerne den.” (Klassekampen 23.7.09) Kristelig Folkeparti er heldigvis ikke med på dette kjøret.

Både LO-leder Roar Flåthen og YS-leder Tore Eugen Kvalheim har gått sterkt ut mot ESA i denne saken. Det samme har Anders Folkestad i Unio.

Dermed ligger alt til rette for en massiv faglig mobilisering mot de tre blågrå partiene. Men mobiliseringa står og faller med at velgerne får klar beskjed om hvilket arbeidsliv Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil ha.

ESA har gitt regjeringen tre måneder til å svare på anklagen om ”traktatbrudd”. Hvis ESA ikke gir seg, kan saken fremmes for EFTA-domstolen. Taper vi der, er vi juridisk fortapt. Det fins ingen formell ankemulighet.

Men politisk er det ingen grunn til å gi seg. Rüffert-dommen har rysta fagbevegelsen i så mange land at den ikke blir siste kapitel i historia om det europeiske arbeidslivet. Vår jobb i Norge er å få Rüffert-dommen ut av EØS. Da har vi markert at ILO-konvensjoner ikke skal vike for EØS-regler - og at det ikke er EF-domstolen som skal avgjøre hvordan arbeidslivet bør utvikle seg i Europa.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15.august 2009)