ESA bør støtte ILO 94

EU bruker ILO 94 når det passer. ESA må velge – for eller mot mer lønnsdumping.

ESA har kasta seg over en norsk forskrift om ”arbeidsklausuler” i håp om at den kan være i strid med EØS-avtalen. Foreløpig er det satt i gang en ”traktatbruddprosedyre” mot den norske regjeringen med henvisning til den såkalte Rüffert-dommen fra EF-domstolen.

Den norske forskriften er i samsvar med ILO-konvensjon nr. 94 som Norge ratifiserte alt i 1996, og som 58 land har ratifisert. Konvensjonen krever at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”.

Rüffert-dommen fra april 2008 sier det stikk motsatte – det er de fleste EU-rettslærde enige om: Et selskap som er etablert i ett land og lar sine ansatte jobbe i et annet, har rett til å underby det lønnsnivået som fastlegges gjennom tariffavtaler - dersom ikke avtalene er allmenngjort på en måte som EF-domstolen godkjenner. Det ser det ut som om ESA vil ha gjennomslag for også i Norge.

Dette er ei linje som bryter fullstendig med EU-jussen før Laval-dommen i desember 2007. Da starta EF-domstolen på en juridisk snuoperasjon som innebar at det såkalte utstasjoneringsdirektivet ble endevendt.

Utstasjoneringsdirektivet ble innført i 1996 i den tydelige hensikt å sikre et forsvarlig lønnsnivå for arbeidstakere som er utstasjonert av arbeidsgiveren sin i et annet land. Det var slik direktivet ble begrunna både av EU-kommisjonen og av EUs lovgivere i Ministerrådet og EU-parlamentet. Det er også slik det er framstilt etterpå – helt fram til Laval-dommen i desember 2007 og videreført i Rüffert-dommen fra april 2008.


En ILO-konvensjon binder bare de statene som ratifiserer konvensjonen. Men hva skjer dersom en ILO-konvensjon er i strid med EUs lovverk?

Det er omstridt. Men EF-domstolen har gått langt i retning av å mene at medlemsstatene ikke kan slutte seg til ILO-konvensjoner på saksfelt som er underlagt felles EU-regler – uansett om konvensjonen er i strid med EU-reglene eller ikke.

Et uavklart punkt er om EU-reglene har tilbakevirkende kraft i forhold til ILO-konvensjoner. Mange EU-stater har ratifisert ILO-konvensjoner lenge før EU vedtok eget lovverk på samme saksfelt. Det gjelder for eksempel nettopp ILO 94.

Det kinkige for EU er at 11 EU-land har ratifisert ILO- konvensjonen 94. De fleste av dem gjorde det alt på 1950-tallet. De statene som hadde ratifisert ILO 94 var i flertall i EU da utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996. Det er ingen grunn til å forutsette at regjeringene i de statene mente at utstasjoneringsdirektivet skulle tolkes slik at det overkjører ILO 94 – slik EF-domstolen gjorde med Rüffert-dommen.

For ESA bør det også telle at som EØS-land kommer Norge i en annen stilling til ILO enn EU-land. EØS-avtalen er som ILO-regelverket en mellomstatlig avtale. Ingen EU-regel blir tatt inn i EØS-avtalen hvis ikke Stortinget godtar det. (Til nå har vi riktig nok godtatt alt, men vi er ikke nødt til det.) Det betyr at ESA og EFTA-domstolen ikke kan sette ILO 94 til side her i Norge på samme suverene måte som EF-domstolen gjorde med Rüffert-dommen.


Tas EF-domstolen på ordet, er ILO-konvensjon 94 i strid med Rüffert-dommen. Men slaget om ILO-konvensjonene er ikke tapt – heller ikke i EU.

Det viser seg at EUs lovgivende organer både før og etter dommene til EF-domstolen har gitt uttrykk for helt andre vurderinger av ILO 94 enn de som EF-domstolen indirekte – men tydelig - uttrykker i Laval- og Rüffert-dommene. Lovgiverne har i flere sammenhenger gjort det i form av lovvedtak som EF-domstolen også må forholde seg til.

I ett av direktivene (2004/17) om offentlige anbud vedtatt i 2004 kreves det at medlemsland informerer EU-kommisjonen hvis noen av deres foretak opplever at grunnleggende ILO-konvensjoner ikke overholdes når de prøver å bli tildelt offentlige oppdrag i et annet land. EU-kommisjonen foreslo i den forbindelse at ILO 94 måtte skjerpes (!) slik at det ikke skulle være tvil om at arbeidsklausuler både kan og bør stilles. Dette var før EF-domstolen snudde, men likevel.

I en forordning fra 22. juli 2008 om på hvilke vilkår EU skal gi u-land tollpreferanser og støtte til bærekraftig utvikling og godt styresett, kreves det at slikt bare skal tilbys u-land som ratifiserer de åtte kjernekonvensjonene til ILO. (Forordning 732/2008) Dette er riktig nok krav til u-land, og ikke til EUs medlemsland, men det er en forordning vedtatt etter Rüffert-dommen.

Det aller mest oppsiktsvekkende er en anbefaling fra EU-kommisjonen fra juli 2008 – også etter Rüffert-dommen. Den handler om EUs bidrag til ”anstendig arbeid” (decent work) i ute i verden, og der oppfordrer EU-kommisjonen alle EUs medlemsland om å ratifisere og gjennomføre de såkalte ”oppdaterte ILO-konvensjonene”. Ifølge ILO dreier det seg om 76 konvensjoner. Blant dem er også konvensjon 94.

EF-domstolen utforma en Rüffert-dom som helt klart er i strid med ILO 94. Det var på bakgrunn av EU-traktatens grunnleggende bestemmelser om den frie flyten av tjenester og etableringsfriheten i EU. Men det kan se ut til at både EU-kommisjonen og EUs lovgivere i Ministerråd og EU-parlament fortsatt bruker ILO-konvensjonene – også ILO 94 – når det passer dem, uanfekta av hva EF-domstolen har sagt.

Det er sikkert mulig å finne et langt breiere lovgrunnlag til fordel for ILO 94 innen EU-retten enn det jeg har klart å oppdage i løpet av noen timers bruk av søkemotorer.

Juristene i ESA skal få litt av hvert å slite med hvis de på død og liv vil begrunne at ILO 94 må ut av EØS! Det er i hvert fall grunnlag for tvil, men hvem skal tvilen komme til gode? De som vil ha mer lønnsdumping i Norge, eller de som ikke vil ha det?


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 22. august 2009)