Høyre om – og så?

Politisk krise med aggressiv nasjonalisme kan komme til å overskygge den økonomiske


Forskningsinstituttet til Euro-LO, ETUI, har gått i gjennom de fleste krisepakkene rundt om i Europa slik de så ut for noen uker sia. De siste kuttopplegga i Storbritannia, Hellas og Italia er ikke med, men går enda lengre i samme retning.

Det felles problemet er at underskuddene på statsbudsjettene har sprengt alle tidligere rammer. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 ble brukt enorme beløp for å holde liv i banker og andre finansinstitusjoner. De pengene som trengtes, måtte regjeringene låne.

Store løpende underskudd øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den for lengst foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter når regjeringene må selge statsobligasjoner for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må betale særlig høy rente. Også der er det dyrest å være fattig.

Nesten overalt er det sosialhjelp og offentlige tjenester som skal kuttes hardest, og der hvor statsinntektene skal økes, er det avgiftene som settes opp, sjelden inntektsskatten. Begge deler fører til en skremmende dårlig fordelingsprofil: det er de som har minst å rutte med, som får det enda trangere enn før.


Ifølge ETUI vil krisepakkene gjennomgående øke de grunnleggende motsetningene innad i EU – mellom land som er tjent med fellesvalutaen og dem som ikke er det – og mellom land med store overskudd og land med store underskudd på den gjensidige handelen. Tyskland er hovedproblemet fordi landet eksporterer så enormt mye mer enn det importerer.

Fra mange hold, fra FN, fra OECD, fra EU-kommisjonen kreves det – forgjeves - at land med store handelsoverskudd øker etterspørselen innenlands – slik at de kan øke importen fra land som ikke får i gang eksporten sin.

Tyskland oppfordres til å vente med all innstramningspolitikk og stimulere til lønnsøkninger i stedet for å kreve lønnsmoderasjon av fagbevegelsen. Men Tyskland gjør det motsatte. Der er det fortsatt økt eksport som er det eneste viktige. Det rammer alle andre land i EU og særlig de som er verst ute å kjøre.


Den allmenne innstramningspolitikken undergraver fullstendig de økonomiske utsiktene i den såkalte 2020-strategien som EU lanserte med enorm stas for et år sia. ”Smart, bærekraftig og inkluderende vekst” skulle gi den gyldne framtida for alle.

Veksten skulle være smart fordi den skulle bygge på kraftig innsats på forskning, ny teknologi og avansert produktutvikling. Den skulle være bærekraftig økologisk, bygd på fornybar energi, energieffektivisering på alle samfunnsområder og stadig grønnere arbeidsplasser. Veksten skulle i tillegg være inkluderende både sosialt og regionalt: Alle – eller i hvert fall nesten alle – skulle med, og kampen mot fattigdommen skulle tas på alvor.

Men nå er kutt i utdanning, også i yrkesutdanning, og i offentlige investeringer, også til forskning, dagens orden. Arbeidsløsheten er på dramatisk høyt nivå i mange land, og innstramningspolitikken vil øke den enda mer.

Det er lite som tyder på at de grunnleggende kriseproblemene er i ferd med å løses. Den svimlende store hjelpepakka fra EU og IMF til Hellas skulle berolige private långivere nok til at de ville begynne å gi Hellas lån med samme rentenivå som ved lån til andre land. Det har ikke skjedd. På de internasjonale finansmarkedene tilbys Hellas et rentenivå helt opp imot 20 prosent på sine statsobligasjoner.

Det var da heller ikke noen grunn til at den såkalte “hjelpen” fra EU og IMF skulle kunne løse noe problem. Media tar seg sjelden tid til å forklare at milliardene ble gitt som lån og ikke som gave fra tyskere, franskmenn og finner. De 110 milliardene til Hellas økte den greske statsgjelda med 110 milliarder euro.

Det var derfor den irske regjeringen sloss så iherdig mot å bli påtvunget en “gresk løsning”, det å få tilsvarende “hjelp” fra EU og IMF. Men det gikk ikke. Regjeringen måtte godta at statsgjelda økte med 90 milliarder euro – igjen uten at det gjorde det minste inntrykk på internasjonale långivere.

EU-regjeringene slåss akkurat nå om private banker bør ta sin del av tapene hvis det ender med at den greske gjelda må skrives ned. Det ville i så fall bety store tap for banker som mer enn noe frykter ny bankkrise. Kommer den, blir det ingen private lån til Hellas etter en gjeldsnedskrivning heller.


Den politiske krisa kan likevel komme til å overskygge den økonomiske. Kriseløsningene setter hevdvunne demokratiske ordninger til side. I de fleste EU-land, i hvert fall alle vestlige, har offentlig ansatte hatt forhandlingsrett om lønn og arbeidsvilkår. Nå kuttes det i lønningene uten forhandlinger med fagbevegelsen.

I de fleste land dreier krisepakkene politikken kraftige skritt til høyre. Statsbedrifter og annen offentlig eiendom, til og med veier og statslotterier, legges ut på salg. Uten noen grunnleggende samfunnsdebatt legges det opp til en privatisering i et omfang og i en fart som den politiske høyresida i de færreste land ville gått til valg på.

De til dels voldsomme protestytringene fra de ”indignerte” har til nå mer markert avmakt enn gryende motmakt. Ingen steder har fagbevegelsen vågd å stille seg i spissen for det sosiale opprøret som det nå er grobunn for i mange land.

I de land som er verst stilt, feies også regjeringer og parlamenter til side. De reelle avgjørelsene tas av IMF og regjeringssjefene i de største EU-land. Men til nå er ingen problemer løst. Både IMF og EU har låst seg til løsninger som avspeiler avmakt mer enn målretta handlekraft.

Men det er den nasjonale avmakten folk flest opplever – den og den personlige maktesløsheten overfor ei krise som slår blindt og brutalt. Den største faren er at det vokser fram en aggressiv nasjonalisme retta mot alt og alle som kan gjøres til syndebukker. Da hjelper det ikke at Europas eliter insisterer på at de ville noe helt annet med EU.

(Artikklen ble trykt i Klassekapen 16. juli 2011)