Med EU som fylkesmann

Barroso: ”I små skritt foregår det en stille revolusjon for sterkere økonomisk styring.”

Her i Norge må budsjettene i alle kommuner og fylkeskommuner sendes til fylkesmannen for godkjenning. Hun skal passe på at inntektene dekker utgiftene, og at låneopptaka og gjelda ikke blir for stor. Slik skal den nasjonale balansen sikres. Fra sommeren 2013 skal det bli slik også i EU, men der er det statsbudsjettene som skal til godkjenning – i Brussel

Men dette er slutten på en lang historie, for det er mye som ikke går som det skal i EU.

Da regjeringssjefene i EU møttes i Lisboa i mars 2000 vedtok de at EU i løpet av ti år skulle bli ”det mest dynamiske og det mest konkurransedyktige område i verden”. Det skulle en få til ved å privatisere offentlige tjenester, øke konkurransen i flest mulig næringer, og dermed mellom arbeidstakerne, og ved å gjøre arbeidslivet mer fleksibelt - og dermed skape flere utrygge arbeidsplasser.

Men verken vekst eller konkurranseevne har utvikla seg slik Lisboa-strategien forutsatte. EU har derfor satt seg nye mål, lansert som prosjektet ”Europa 2020”. Sysselsettinga skal opp i 75 prosent innen 2020. Lisboa-strategien fra 2000 hadde satt målet for 2010 til 70 prosent. I februar 2011 var tallet 64,6 prosent.

Det er ikke gitt noen grunner for at det skal gå bedre denne gang. Det som er mest sannsynlig, er at de fleste europeiske land går inn i en lang stagnasjonsperiode som gjør det vanskelig å få flere i arbeid.

Et sentralt punkt i Lisboa-strategien var at investeringene i forskning og utvikling skulle opp fra to prosent av EUs bruttonasjonalprodukt til tre prosent i 2010. Det måtte til for å komme opp på samme nivå som USA og Japan.

Men investeringene i forskning og utdanning er fortsatt på to prosent, og målet på tre prosent skyves ti år ut i tid - til 2020. Som i Norge er det investeringene i privat næringsliv som henger etter. De offentlige investeringene er rundt én prosent – som i USA og Japan.

Ingen av målene fra Lisboa-strategien er nådd. Likevel stilles det nå opp like optimistiske mål – og uten at en gir noen grunner for denne gang vil målene nås. Tvert imot. Samme vidundermiddel skal i bruk nå: Stadig friere konkurranse skal føre fram til samme mål som for ti år sia: et stadig mer effektivt og konkurransedyktig næringsliv.


Lisboa-strategien ble lansert sammen et nytt opplegg for å fatte beslutninger på i EU. I stedet for å vedta overnasjonalt bindende lover, skulle EU på viktige områder bruke en “åpen samordningsmetode” (OMC – Open Method of Coordination.) Gjensidig læring var det store nye. De vellykte skulle inspirere de mindre vellykte til å ta etter.

Nå slår EU-kommisjonen kontra. Samordningsmetoden har ikke ført fram. Sentraliserte vedtak må til – både for at statene skal holde budsjettdisiplinen innen valutaunionen og for at medlemsstatene skal dra i samme retning i den økonomiske politikken.

Fra mai i fjor har EU-kommisjonen sendt ut en serie forslag som skal gi EU styring over den økonomiske politikken til medlemsstatene.

I oktober la EU-kommisjonen fram 50 forslag som skal gjøre den frie flyten på det indre markedet friere og mer effektiv (The Single Market Act) Et mer effektivt indre marked skal sikre mer effektiv konkurranse på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. For arbeidstakere betyr dette en stadig mer nådeløs konkurranse dem i mellom.

I vår har ”europakten” blitt lansert, den som opprinnelig het ”konkurransevnepakten”, men som nå har fått det underlige navnet ”euro-pluss-pakten”. Den fastslår at pensjonsalderen skal økes, skattenivåene skal samordnes, ”uforsvarlige” offentlige utgifter skal vekk, og tariffavtalene skal styres strengere politisk. Lønningene i offentlig sektor skal for eksempel ”understøtte konkurranseevnen” i privat sektor. EU-reglene om hvor store årlige budsjettunderskudd og statsgjelda kan være, skal lovfestes i alle land som slutter seg til pakten.

Barroso, presidenten for EU-kommisjonen sa det slik i juni 2010. ”I små skritt foregår det en stille revolusjon – en stille revolusjon for sterkere økonomisk styring. Medlemsstatene har godtatt – og jeg håper de har forstått det nøyaktig – at europeiske institusjoner skal ha svært viktig makt når det gjelder overvåking og mye strengere kontroll av offentlige finanser.”

Forslagene ”vil ha en regulerende effekt på statsbudsjettene sammenliknbar med atombomben på sikkerhetspolitikken” ifølge Peder Nedergaard, professor i statsvitenskap i København (Politiken 7.9.2010) Men ingen av EU-statene har tatt bryet med å endre egne grunnlover.

Det nye styringsopplegget har tre deler:
- Statsbudsjettene skal overvåkes og godkjennes.
- Stabilitetspakten skal strammes inn.
- Makroøkonomisk ubalanse skal hindres.

Regjeringene må hvert år sende forslaget til nytt statsbudsjett til EU-kommisjonen et halvt år før det formelt skal leggess fram for det nasjonale parlamentet. EU-kommisjonen skal så vurdere om forslaget er forsvarlig sett fra Brussel, for eksempel om det har en ”makroøkonomisk balanse” som EU-kommisjonen kan godta.

Deretter legges budsjettforslaget fram for de andre EU-regjeringene i EUs ministerråd. Der vil de 27 finansministrene etter hvert stemme over om budsjettforslaget kan godtas, og vedtak fattes med kvalifisert flertall. Først deretter kan regjeringene legge fram budsjettforslaget til vanlig – eller skal vi kalle det uvanlig – behandling i det nasjonale parlamentet. Men da er rammene lagt.

Foreløpig er det valgfritt å slutte seg til denne ”euro-pluss-pakten”, for det står ingen ting i Lisboa-traktaten om en slik pakt. Men det gjensidige presset er åpenbart stort, for 23 land har allerede slutta seg til, alle unntatt Storbritannia, Sverige, Tsjekkia og Ungarn.

For land som er med i valutaunionen innføres det sanksjoner hvis den nasjonale økonomien ikke holdes innen de rammene som er vedtatt. Det slipper foreløpig de land som ikke er med i valutaunionen.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. juni 2011)