Konkurranse og rasisme

Bidrar den ”ville økonomiske konkurransen mellom individer, selskap og land” til fremmedfrykt og rasisme?


Liberalisering og hardere konkurranse i arbeidslivet, bidrar det til høyre-ekstremismen rundt om i Europa? Det har et bredt opplagt forskningsprosjekt prøvd å besvare.

I mange europeiske land har høyrepopulistiske og høyre-ekstremistiske partier fått økende tilslutning fra 1980-tallet av. Et forskningsprosjekt finansiert av EU-kommisjonen og regjeringene i Østerrike og Sveits har forsøkt å finne ut om det er noen sammenheng mellom de kraftige omstillingene i arbeidslivet og utviklingen av det europeiske ekstrem-høyre. (“Socio-Economic Change, Individual Reactions and the Appeal of the Extreme Right”, SIREN, 2002-2004)

Den bredt sammensatte forskergruppa tok for seg Vlaams Blok i Belgia, Dansk Folkeparti, Front National i Frankrike, Alleanza Nazionale og Lega Nord i Italia, det Sveitsiske folkepartiet (SVP) og de høyre-ekstreme partiene i Tyskland, Østerrike og Ungarn.

Disse partiene likner hverandre når det gjelder å samle velgere på ved å puste til fremmedfrykt og ytterliggående nasjonalisme. De har til dels svært ulik profil ellers. Noen er nyliberale av ideologi og angriper reguleringer av det økonomiske livet på prinsipielt grunnlag, mens andre satser på sosialpolitisk overbudspolitikk.


SIREN-prosjektet hadde som utgangspunkt at svingningen mot friere markeder og hardere konkurranse er et “samfunnseksperiment” av så store dimensjoner at virkningene burde undersøkes.

Prosjektet tok utgangspunkt i at tøffe arbeidsvilkår og problem med helse og sikkerhet på arbeidsplassen ikke er noe som hører fortida til. Tvert imot: I de fleste land har arbeidspresset økt samtidig som stadig flere frykter å miste jobben på grunn av de voldsomme omstillingene i arbeidslivet.

Forskerne fant ut at når arbeidsforhold forverres, opplever ansatte det ekstra ille fordi det ikke stemmer med det vanlige bildet av arbeidslivet i moderne ”velferdssamfunn”. Når jobbene blir mer utrygge, og tilknytningen til arbeidslivet mer tilfeldig, blir det samtidig verre enn før å oppleve at arbeidsvilkåra også forverres og rammer en sjøl. Det oppleves ekstra tøft at den sosiale beskyttelsen gjennom offentlige velferdsordninger samtidig svekkes i mange land.

SIREN-forskerne fant at misnøyen i arbeidslivet har økt betydelig i løpet av de siste to tiåra. Det provoserer at årsakene til misnøyen, arbeidsløsheten, den sosiale utryggheten og den økende ulikheten, ikke bekjempes mer aktivt fra politisk hold. Mange opplever det slik at ”arbeidernes verden var forsvunnet fra den politiske scenen og fra media”. Skuffelsen er særlig stor i forhold til de sosialdemokratiske partiene – men også til fagbevegelsen.

Blant de utsatte gruppene i arbeidslivet er det to hovedmåter å reagere på – enten ved å legge skylda på seg sjøl eller ved å legge ansvaret på andre – på politikere eller på innvandrere. Mange velger en slags ”dobbel avgrensning” – mot ”de der oppe” (ledelse og politikere) og mot ”de der nede” (innvandrere, asylsøkere og folk de oppfatter som trygdemisbrukere). De oppfatter ”de der oppe” som folk som ”ikke vet noe om hvordan det er, og som ikke bryr seg om hvordan det er”.


SIREN-undersøkelsen kom fram til at det i forhold til utviklingen i arbeidslivet er to ”psykologiske veier” til høyre-ekstreme holdninger, én vei for vinnere og én vei for tapere.

Det fins ei gruppe mennesker som utvikler høyre-ekstreme holdninger sjøl om de opplever at arbeidslivet har endra seg til det bedre. Det typiske for folk på ”vinnerveien” er at de identifiserer seg sterkt med arbeidsplassen og opplever at de sjøl har egenskaper som sikrer at de hevder seg bra i konkurransen. De utvikler en slags sosial darwinisme (det er den sterkeste som har rett til å overleve), de preges av sjåvinisme (nedvurdering av andre nasjoner og kulturer), av fordommer mot innvandrere – og de kan ende i høyre-ekstremisme på det grunnlaget.

Den største gruppa fins på ”taperveien”. Den er typisk for folk som ser seg som ofre for en utvikling de ikke mestrer. De opplever samfunnet som urettferdig og er overbevist om at jobben de gjør, ikke blir verdsatt etter fortjeneste. De opplever seg sjøl som ikke dyktige nok eller sterke nok til å bedre situasjonen med egne krefter – og retter aggresjonen utad, ofte mot innvandrere. Dermed er veien til høyre-ekstremisme kort.

Utryggheten og ytelseskrava gjør at mange av dem opptrer ubarmhjertig overfor mennesker en ikke identifiserer seg med. Aggresjonen rettes mot sosiale grupper som blir oppfatta som å leve på samfunnet uten å yte noe tilbake. Det viser seg for eksempel at det ofte trekkes et klart skille mellom innvandrere som jobber og de som ikke jobber. Men også dette skillet kan bli tvetydig:

Hvis innvandrerne ikke jobber, anklages de for å være en byrde for samfunnet. Hvis de kommer i jobb, anklages de for å ta jobbene fra andre. Men da er det karakteristisk at aggresjonen i hovedsak rettes mot billigarbeidende innvandrere og ikke mot de arbeidsgiverne som ansetter innvandrere til lav lønn.

Fremmedfrykt og rasisme er ofte ikke er utgangspunktet, men noe som oppstår fordi situasjonen disse ”taperne” er i, ikke blir forstått og anerkjent. Det er en av konklusjonene i forskningsprosjektet. Kjernen i problemet er opplevelsen av urett og avmakt

En annen konklusjon er at konkurranse og kampen om konkurranseevne ikke må dominere den økonomiske politikken: Det er nødvendig ”å temme den ville økonomiske konkurransen mellom individer, selskap og land.”

Fremskrittspartiet fikk et (midlertidig?) tilbakeslag ved dette valget. Likevel kan det være grunn til å spørre. Er sammenhengen mellom arbeidsliv og fremmedfrykt likedan også i Norge? Det kunne noen EØS-forskere finne ut av.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 17. september 2011)