Det ingen visste i 1992

Gjennom EØS får Høyre, Fr.p og Venstre det arbeidslivet de vil ha. Hva med Arbeiderpartiet?


”LO har bare fått innfridd ett av sine femten krav til EØS-avtalen, men jeg er i tvil om hvor lurt det ene kravet var". Det var konklusjonen til jussprofessor Torstein Eckhoff etter at EØS-forhandlingene var over i mars 1992. Her er to typiske krav:

Krav 8: "Konsesjonslovene må bygges ut for å trygge samfunnsmessig styring av næringspolitikken, fremme samfunnsinteressene og sikre statlig innflytelse på og kontroll med eierstrukturen i næringslivet."

Krav 9:"Norske myndigheter må ha styring med virksomheten på den norske kontinentalsokkel. Samfunnsinteressene skal fortsatt ligge til grunn for utdeling av rettigheter."

På representantskapsmøtet 22.juni 1992 vedtok LO mot 26 stemmer å anbefale at EØS-avtalen ble ratifisert. Da hadde EU nettopp lagt fram et forslag til oljedirektiv som ville rive grunnlaget bort for all nasjonal styring av olje- og gassutvinningen. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet vedtok å ta dette direktivet inn i EØS-avtalen våren 1995 – mot stemmene til de fem andre partiene.

Det LOs representantskap ikke visste i 1992, var at EØS ville påtvinge det norske arbeidslivet vilkår som ingen tillitsvalgt ville ha godtatt den gang.


1. Før Norge ble medlem av EØS, hadde vi en industrikonsesjonslov som gjorde det mulig å stille krav til utlendinger som ville kjøpe seg inn i norske selskap. Den loven var naturligvis ikke forenlig med EØS-avtalen, og Stortinget vedtok i stedet den såkalte ervervsloven.

Ervervsloven ga også adgang til å stille krav til eiere som kjøpte seg inn norske selskap – uansett om de var utlendinger eller norske borgere. Men den loven måtte også vekk fordi ESA mente den var i strid med den frie etableringsretten.


2. LO-kongressen beklaga i mai 2009 med overveldende flertall at regjering og Storting noen måneder tidligere hadde godkjent EUs tjenestedirektiv. Det direktivet øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser – og dermed konkurransen mellom de menneskene som skal yte disse tjenestene.

Konkurransen øker mest for dem som på forhånd står svakest – som ufaglærte i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Der kan arbeidsgivere fristes til å ansette dem som krever minst og klager minst. Nedgangsspiraler kan fort spre seg til andre deler av arbeidslivet. Det viser erfaringer i andre land.


3. EUs vikarbyrådirektiv er til intens debatt i mange forbund og blir en hovedsak på landsmøtet til Fellesforbundet i oktober.

Direktivet pålegger oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. Det er EFTA-domstolen som avgjør hvilke hindringer det er.

Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. De begrensningene er i fare.


4. EU har vedtatt et direktiv om hvordan sesongarbeidere kan hentes inn fra land utafor EU til bransjer med store sesongvariasjoner. Direktivet skal bidra til at innvandringen av sesongarbeidere fra tredjeland til EU kan øke i omfang. Det betyr at både seriøse og useriøse arbeidsgivere kan forsyne seg av et enda større hav av arbeidsvillige fra land med ekstremt lave lønninger og stor arbeidsløshet. Det tjener de useriøse mest på.

”Direktivet garanterer bare et minimum av ansettelsesvilkår og åpner døra for sosial dumping i stor organisert skala og for svindel”, står det i en uttalelse fra Euro-LO fra oktober 2010.


5. EU-domstolen har det siste tiåret skritt for skritt påtvunget motvillige regjeringer at helsetjenester er skal flyte fritt på tvers av nasjonale grenser. Over hele Europa har helseministrene lenge hatt problem nok med å holde styr på helseutgiftene innen nasjonale rammer. Med fri flyt over hele EØS-området blir styringsproblemene enda større for enhver helseminister. Det har regjeringene skjønt, men det spiller ingen rolle for EU-domstolen. Så da blir det slik.


6. Den rødgrønne regjeringen forplikta seg i regjeringserklæringen fra 2009 (Soria Moria II) til å holde fast ved ILO-konvensjon nr. 94. Det betyr at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår “på nivå med gjeldende tariffavtale” i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”.

ESA godtar ikke dette og har brakt saken inn for EFTA-domstolen som har til oppgave å håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet mellom EØS-regler og ILO-konvensjoner. ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.

7. Fire dommer i EU-domstolen har siden 2008 snudd store deler av den europeiske arbeidsretten opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

EU-domstolen fastslår at ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, skal ha lov til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap. Det betyr frihet til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår bare du har registrert selskapet ditt i et annet land enn der jobben skal gjøres.


Alle disse virkningene av EØS på arbeidslivet tar Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre imot med glede. Det var Gro som lanserte EØS-sporet inn i EU, og etterpå har Arbeiderparti-ledelsen velsigna alt som kommer til oss fra Brussel. Ære være dem som hindra postdirektivet og som jobber for å endre Arbeiderpartiet innafra. Men stemme på partiet – og dermed for alt som EU vil påføre norsk arbeidsliv gjennom EØS?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. august 2011)