Den forspilte sjansen

I 1998 hadde sosialdemokrater kontroll med 11 av 15 EU-regjeringer. Det endra ikke EU.


For 12 år sia, i februar 1999, skreiv jeg i Ny Tid:

”Aldri har det vært så mange sosialdemokratiske regjeringer i EU - samtidig. Aldri har sosialdemokratiet hatt en slik sjanse til å sette en felles dagsorden for politikken i Europa. Men da må sjansen gripes - før neste valgvind feier den bort.

11 av 15 EU-regjeringer domineres av sosialdemokrater. Bare i to EU-land - i Spania og Irland - er det reine høyre-regjeringer ved makta.

Dette gir europeiske sosialdemokrater en historisk sjanse. For første gang kan de dreie EU-prosjektet til venstre - hvis det er det de vil.”


De viktigste utfordringene var opplagte:

- å gjøre noe effektivt med den arbeidsløsheten som etter 1980 hadde herja med arbeidslivet i de fleste EU-land,
- å motvirke de stadig økende sosiale forskjellene og de nye formene for fattigdom,
- å slå tilbake angrepene på velferdsordningene som hadde tiltatt i styrke etter 1990.

Sosialdemokratene kunne endelig få vist om det var noe i at de "måtte til Brussel" for å få til det de ikke fikk til hver for seg.

Mye lå til rette for et sosialdemokratisk Europa-prosjekt i andre halvdel av 1990-tallet. Muren hadde falt, den dogmatiske og perspektivløse kommandoøkonomien i øst hadde kommet til veis ende, og velgerne i Vest-Europa så seg om til venstre. I land etter land vant sosialdemokratene betydelige valgseire, både ved nasjonale valg og ved valget til EU-parlamentet. Samtidig gikk sosialdemokratene i flere land i regjeringssamarbeid med partier til venstre for seg.

Med kontrollen over 11 av 15 EU-regjeringer var det i 1998 for første gang sosialdemokratisk flertall i Rådet, EUs øverste beslutningsorgan, ja et klart flertall. Også i EU-kommisjonen var det et betydelig innslag av sosialdemokrater, og etter valget i 1994 var sosialdemokratene den største gruppa i EU-parlamentet.

Dette sosialdemokratiske overtaket satte ikke synlige spor etter seg i EU-politikken. Fra storhetstida mellom 1996 og 2002 er det ikke mulig å se den minste antydning til at det sosialdemokratiske flertallet tok sikte på å styre EU i nye retninger.

Det var langt på vei sosialdemokrater som styrte EU da regjeringssjefene ble enige om Amsterdam-traktaten (juni 1997) og Nice-traktaten (juni 2000), traktater som videreførte den markedsliberalismen som ble grunnlagt gjennom Enhetsakten i 1986.

De sosialdemokratiske partiene godtok uten unntak å bøye seg for de krava som Maastricht-traktaten fra 1991 stilte for å nå fram til valutaunionen – til tross for at det innebar kutt i velferdsgoder, økende arbeidsløshet og storstilt privatisering.

Reglene for sentralbanken lå spikra i Maastricht-traktaten. Som alle EU-traktater kunne den bare endres hvis alle EU-regjeringene var enige om det.

22. november 1998 møttes de sosialdemokratiske finansministrene fra 11 EU-regjeringer og vedtok noe de kalte "den europeiske veien". I vedtaket sto det at den såkalte stabilitetspakten skulle respekteres.. Med underskudd på statsbudsjettene som i snitt nærma seg tre prosent, betydde dette at statsbudsjettene ikke skulle brukes til å skape fart i økonomien.

Stabilitetspakten ble vedtatt av regjeringssjefene da de møttes på toppmøtet i Amsterdam i juni 1997. Et nytt toppmøte ville stå fritt til å endre dette vedtaket. Stabilitetspakten var ikke traktatfesta og kunne endres med såkalt kvalifisert flertall, med noe over 70 prosent av stemmene i Rådet.

EUs sosialdemokrater fikk en historisk sjanse. De brukte den ikke. Sjansen forsvant i 2001 da høyresida vant valget i Spania.

Sentralbanken holdt seg derfor strengt til det å sikre lav inflasjon og stabil euro uansett hva som skjedde med arbeidsløsheten. Det sosialdemokratiske flertallet fikk heller aldri samla seg til å satse penger over EU-budsjettet til å bekjempe arbeidsløsheten.


Det var likedan på det nasjonale planet. Det viste seg nesten overalt at sosialdemokrater med regjeringsmakt var vesensforskjellig fra sosialdemokrater i opposisjon. Sosialdemokratiske regjeringer førte videre alle hovedtrekk i den politikken som høyresidas regjeringer hadde ført.

I noen land sto sosialdemokratiske partier for en så prinsippfast nyliberalisme i den økonomiske politikken at det ikke var rom for noen alternativ økonomisk politikk lengre til høyre. Opposisjonen måtte satse på andre områder av politikken for å markere seg.

Privatisering og fleksible arbeidstakere var kjernen i den økonomiske politikken til sosialdemokratiske statsministre fra alle Europas hjørner, som Blair i Storbritannia, Gonzales i Spania og Papandreou i Hellas.

Noe av det siste Blair og Schröder gjorde før valget til EU-parlamentet i 1999, var å stå fram med et fellesopplegg for å dreie politikken så hardt mot "midten" at det i realiteten ikke var plass igjen til noe borgerlig alternativ.

Dermed reagerte velgerne deres med å sitte hjemme i så store skarer at valget ble et valgskred til fordel for de konservative i Storbritannia og for kristeligdemokratene i Tyskland. Den sosialdemokratiske gruppa var ikke lenger den største i EU-parlamentet.

I 2003 var alle forhåpninger om en venstrekurs over. Sentrum-venstre-regjeringene hadde falt i Frankrike og Italia. Sosialdemokratene var ute av regjeringskontorene også i Nederland, Østerrike, Portugal og Irland. I Tyskland hangla regjeringen Schröder-Fischer fra valg til valg. Tony Blair var fortsatt statsminister, men hans New Labour hadde for lengst knust alle illusjoner om at det sto for en venstredreining av britisk politikk.

Store velgergrupper vendte seg desillusjonert vekk, gikk i passivitet eller lot seg fange av protestpartier på høyresida i politikken. Få av velgerne gikk til partier til venstre for sosialdemokratene.

Fra 2005 har Norge vært et annerledesland i Europa. Det skyldes LO mer enn Arbeiderpartiet. Men det er en annen historie.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 7. mai 2011)