Konsernmakt over EU

Hvor slutter EU-systemet og hvor begynner konsernlobbyen?


Sosialdemokratisk argumentasjon for EU bygger på at EU er en nødvendig arena for alle som vil vinne tilbake styring som er gått tapt nasjonalt. En av forutsetningene er da at sosialdemokratiets maktbasis, de breie folkelige organisasjonene, slår igjennom på EU-nivå slik de i sin tid slo igjennom på nasjonalt nivå. Foreløpig er det lite som tyder på at det skjer.

Europas storkonsern har derimot skapt et lobbymiljø i Brussel som gjør det vanskelig å se hvor EU-systemet slutter og hvor konsernlobbyen begynner. Konsernlobbyen har hatt stor betydning fordi EU-kommisjonen alltid har vært underbemanna i forhold til de ambisiøse oppgavene den har gått løs på.

Eksemplene er mange:

Det indre markedet: Det var storkonsern som Philips som i stor detalj i 1985 la fram opplegget for den altomfattende markedsliberaliseringen av det som fikk navnet ”det indre markedet”. Det er Europas største konsern som i praksis har utforma det regelverket som sørger for at konkurransen dem i mellom kan foregå mest mulig uhindra av nasjonale og lokale markedsinngrep. Ferdig formulerte forslag til lovtekster og forskrifter strømmer fortsatt inn i både store og små saker nettopp fra de storkonsern som det indre markedet skal være boltreplass for.

Patent på liv: Da EU-parlamentet i mars 1995 vedtok å avvise et forslag til direktiv om ”patent på liv”, utløste det - den til da - største lobbykampanjen i EUs historie. På den ene sida sto miljøvernere og bekymrede forskergrupper uten andre ressurser enn sin bekymring og sin argumentasjonsevne. På den andre sida sto kjempekonsern som kunne se kampen for direktivet som en investering i framtidige milliardinntekter.

Konsern som Smithkline Beecham, Novartis, Unilever og Monsanto hadde gjennom SAGB (Senior Advisory Group on Biotechnology) vært med på å skrive store deler av den opprinnelige direktivteksten, og satte inn enorme ressurser for å forsikre media og politikere om at liberale regler for “patent på liv” måtte til hvis en ville redde liv, fjerne sult og skape jobber.

Det avgjørende grepet ble tatt av rådgivningsfirmaet Adamson Associates som la opp til at pasientorganisasjoner skulle fronte kampanjen. Da EU-parlamentet skulle stemme over direktivet i juli 1997 lød slagordet “Ingen patenter, ingen helbredelse” fra rullestolbrukere fra pasientorganisasjoner i flere EU-land utafor parlamentsbygningen i Strasbourg.


Genmodifisert mat: I de fleste europeiske land er forbrukerne skeptiske til genmodifisert mat. De ville vært ekstra skeptiske hvis de hadde visst hvordan EU-tilsynet for matvaresikkerhet, EFSA, står på pinne for Monsanto, Syngento og andre store gmo-konsern.

Mange av forskerne som er oppnevnt til det panelet som skal vurdere nye gmo-produkter, er knytta til gmo-konsern enten som konsulenter eller gjennom forskningssamarbeid. Slik var det da miljøorganisasjonen Friends of the Earth kartla forskerne i panelet i 2005, og slik er det fortsatt.

Professor Harry Kuiper som var leder for panelet fra starten i 2002 og til i fjor høst, har også leda ei arbeidsgruppe som innen rammen av et EU-finansiert prosjekt ENTRANSFOOD skulle ”fremme innføringen av genmodifiserte produkter i Europa, og derfor gjøre den europeiske industrien konkurransedyktig”. (www.entransfood.com) Folk fra Monsanto, Bayer Cropscience og Syngenta var med i den arbeidsgruppa som Kuiper var leder for. Fire andre medlemmer av gmo-panelet til EFSA var med i den samme arbeidsgruppa.


REACH: Fra 2003 gikk alt som fins av kjemikonsern i Europa – og USA – sammen om en årelang kampanje for å svekke det lovverket (REACH) som skulle gi bedre oversikt over hvilke kjemiske forbindelser industrien slipper løs på oss, hvilke som er mest bekymringsfulle for helsa vår og for miljøet i Europa – og hvordan en kan få vekk de kjemikaliene som er mest problematiske.

Generaldirektøren i CEFIC, bransjeorganet for den bioteknologiske industrien i Europa, argumenterte i et brev til EU-parlamentarikerne med at ”det er få direkte tegn på at menneskeskapte kjemikalier fører til dårlig helse eller skade på økosystemer”.

Globalmakt: EU står i mange sammenhenger som overmektig motstander for fattige land rundt om i verden. Det skyldes at europeiske storkonsern stadig får legge premissene for hva EU skal stå for i WTO, Verdensbanken, FAO og på internasjonale miljøkonferanser. Det skyldes ikke at nasjonalstatene er blitt hjelpeløse offer for globalisering – men at EU inviterer de tunge næringsinteressene inn i førersetet når politikken skal utformes.

Krisekontroll: EU har – som Norge – hatt sitt finanskriseutvalg. Men der utvalget i Norge var noenlunde allsidig sammensatt, var EUs utvalg ensidig og snevert. Med ett unntak – kanskje - har alle medlemmene i EUs finanskriseutvalg vært forkjempere for en avregulert finanssektor og har stått for akkurat den knallharde nyliberalismen som førte fram til finanskrisa.

Halve finanskriseutvalget til EU kom fra Lehman Brothers, Goldman Sachs, Citigroup og BNP Paribas. Alle fire er blant de finanskonsern som hver på sin måte bidro til å kaste verden inn den største finanskrisa på over 70 år. Sammensetningen av dette utvalgt er verken overraskende eller tilfeldig. Koblingen mellom EU-kommisjonen og finansverdenen er nettopp så tett.

”Personovergangene” mellom EU-kommisjonen og finanslivet går da også begge veier. Tre ledende medlemmer av EU-kommisjonen har f.eks. gått over i toppstillinger hos Goldman Sachs. Peter Sutherland, Karel van Miert og Mario Monti har alle tre har vært aktive pådrivere for økt konkurranse og avregulering på EUs indre marked

Det er ingen snarvei fram til en bedre balanse mellom konsernmakt og folkelig motmakt, verken i Norge eller i EU. Men en må i hvert fall ikke late som om EU-systemet er en nøytral arena for denne kampen. Da avvæpnes de som taper mest på denne ubalansen.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 21. mai 2011)