Politisk uvær på Island

Når venstresidas EU-motstandere splitter EU-motstanden i eget parti

Det har vært en elendig vår på Island, den skal ha vært kald, stormfull og våt. Siste aprildagen snødde det hele dagen, men snøfillene smelta raskt på asfalten i Reykjavik. Men om morgenen 1. mai lå det tjue centimeter våt nysnø overalt.

Jeg skulle til frokost med de mest innbitte EU-motstanderne i regjeringspartiet Venstre-Grønne og måtte ta drosje den stubben det ville vært å gå, siden jeg ikke hadde tatt med vinterstøvler. Fra 11. etasje i en høyblokk ved stranda hadde vi utsikt i alle retninger til en vakkert nedsnødd by. Utsiktene for partiet var det verre med.

Tre medlemmer av regjeringspartiet Venstre-Grønne hadde 13.april stemt for mistillit til sin egen regjering. To av dem ville ha regjeringskrise for å få partiet sitt ut av en regjering som førte forhandlinger om medlemskap i EU.

Mistillitsforslaget var fremma av Selvstendighetspartiet, høyrepartiet med hovedansvar for den islandske finanskrisa, og det var så vidt båten bar for regjeringen. Av Alltingets 63 medlemmer stemte 30 for mistillitsforslaget, én var avholdende og 32 var mot.

De tre opprørerne bland de Venstre-Grønne har etter avstemningen gått ut av partiets alltingsgruppe. De ser seg ikke lenger som del av regjeringsgrunnlaget. Heretter kan regjeringen bare basere seg på et flertall på én i Alltinget. Med de kastevindene som preger islandsk politikk for tida, er det en uviss basis.

*
Rundt frokostbordet var det ingen begeistring for stemmegivningen til de tre opprørerne. Alle vil bryte forhandlingene raskest mulig, men ikke ved å markere avmakt fra et mindretall i alltingsgruppa.

De interne problemene til de Venstre-Grønne har vart lenge, helt sia partiet gikk i regjering med sosialdemokratene (Samfylkingin) i 2009. Samfylkingin er eneste parti som er glødende tilhengere av EU-medlemskap, mens de Venstre-Grønne har programfesta prinsipiell EU-motstand ved alle korsveier.

Ved valget i april 2009 fikk de to partiene for første gang flertall i Alltinget, Samfylkingin med 20 og Venstre-Grønne med 14 plasser på Alltinget (seinere økt til 15 etter en overgang fra et annet parti). Den store taperen ved valget var Selvstendighetspartiet som ingen andre partier ville ha som regjeringspartner.

Under regjeringsforhandlingene stilte sosialdemokratene som ufravikelig krav at de bare ville være med i en regjering som søkte medlemskap i EU. De Venstre-Grønne hadde gått til valg på å holde Island utafor EU, men godtok likevel å danne regjering sammen med sosialdemokratene.

Det var omstridt i partiet. Men valgseieren var historisk og ga en mulighet for å fjerne alle spor etter den nyliberale politikken som Selvstendighetspartiet etter 1991 hadde gjennomført villere, mer hensynsløst og mer gjennomsyra av korrupsjon enn i noe annet land vest i Europa.

*
Det var i juni 2009 Alltinget med knapt flertall vedtok å søke medlemskap i EU. Fem fra de Venstre-Grønne stemte mot å søke, mens ni stemte for. Åtte av de ni gikk på talerstolen for å fortelle at de var mot islandsk EU-medlemskap, og at de ville arbeide aktivt for et nei-flertall hvis det skulle bli en folkeavstemning om medlemskap i EU.

I realiteten var det dermed ikke noe flertall på Alltinget for medlemskap i EU, og mange undra seg over at en i Brussel var villig til å ta en slik søknad alvorlig.

Men EU-kommisjonen har bestemt seg for at Island må inn i EU. Det er ikke lenger for å få tilgang til islandske fiskeressurser. Det er først og fremst for å få et bedre fotfeste i kampen om Arktis etter hvert som isen forsvinner.


Søknaden om medlemskap har skapt store problemer for de Venstre-Grønne både blant medlemmene og blant velgerne. Medlemmer melder seg ut eller blir passive. Men partiledelsen har til nå klart å sikre seg et flertall i partiets styringsorgan, seinest på en landskonferanse i november.

Nei-organisasjonen Heimssyn splitter også de venstre-grønne EU-motstanderne. Heimssyn (navnet betyr utsikt mot verden, ikke at heimen er best) tar mål av seg til å samle EU-motstanden på Island. Men mange venstre-grønne vil ikke inn i Heimssyn fordi flertallet der sogner til Selvstendighetspartiet, den partipolitiske hovedmotstanderen til den islandske venstresida.

Mange i de Venstre-Grønne oppfatter Heimssyn som en organisasjon som arbeider aktivt for å felle regjeringen. De ser det ikke som en tilfeldighet at lederen for Heimssyn, Ásmundur Dadason, var en av de tre opprørerne som stemte mot egen regjering.

Det var dette som var den store bekymringen rundt frokostbordet 1. mai. Hvordan kan en nå få uttrykt EU-motstanden til de Venstre-Grønne på en måte som er både effektiv og samlende?


Det som provoserer islandske EU-motstandere mest, er at EU-kommisjonen krever at Island må tilpasse samfunnet sitt til EU-standarder mens forhandlingene pågår. Slik var det ikke da Norge forhandla om medlemskap i 1993-94.

Dette er en mate å forhandle på som EU tok i bruk forut for østutvidelsen i 2004. Da måtte søkerlanda nettopp endre lovene sine mens forhandlingene pågikk. Gjorde de ikke det, var ikke EU interessert i fortsatte forhandlinger. Statene i Sentral- og Øst-Europa ble heller ikke kalt søkerland. Den offisielle betegnelsen var “accession countries”, land som skulle bli medlem av EU.

Angela Filota, EU-kommisjonens talsperson ved utvidelsesforhandlinger, sa til netttavisa EUObserver 18. november i fjor at verken Island eller noe annet land kan behandles som Norge i 1994: ”Ethvert land slutter seg til når det er 100 prosent beredt til det.” For EU er Island inne i en “accession process”, en innmeldingsprosess.

I disse innmeldingsforhandlingene har EU-kommisjonen et hav av tid. Den kan vente på at opinionsmålinger som foreløpig viser 50 prosent nei og 30 prosent ja, svinger i retning av et ja-flertall – samtidig som det islandske samfunnet pålegges stadig flere EU-standarder. For det er Arktis som er målet. Island er bare en nødvendig mellomstasjon.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14. mai 2011)