Markedene takker aldri

Finansministrene skal vi nok tåle, hvis de skjønner at det er finansmarkedene vi ikke tåler


Finanskrisa utløste hektisk aktivitet i alle finansdepartement. På finansmarkedene var det ingen vilje til å låne ut penger. De fleste banker (og andre finansinstitusjoner, men la oss her kalle dem banker) trengte penger for å ha penger å låne ut. Det er det banker er til for, men det var ingen bank å låne fra. Alle mistenkte alle andre for at de kunne komme til å misligholde eventuelle lån.

Denne situasjonen kunne en bare komme ut av ved å pøse penger inn i bankene, mye penger. Det skulle svært mye penger til for å få bankene til å låne ut penger igjen.

Men hvem kunne ta sjansen på å pøse penger inn i banker som tviholdt på sin innerste forretningshemmelighet: Ingen andre må vite hvor nær konkurs vi er.

Banksjefene ropte på den eneste som kunne ta slike sjanser. De ropte på staten! Etter tiår da alt som er av banksjefer og andre spekulanter hadde forlangt at staten hadde å trekke seg ut av det økonomiske livet, var staten plutselig eneste mulige redning. Ingen andre enn staten kunne ta på seg en slik jobb. Ingen andre hadde heller like gode og nødvendige grunner til å ta et sånt samfunnsansvar.

For det sto jo om liv! Det sto om livet, ikke bare til banker og forsikringsselskap og alt annet som bare steller med penger, men også til bedrifter og butikker og barer og alt som er avhengig av at folk har jobber å gå til og at boliglåna lar seg betjene.


Så statskassene betalte – med hvilke penger? Ingen finansminister vågde å øke skattene midt i ei krise der jobber forsvant og stadig færre hadde råd til boliglånet sitt. Finansministrene over hele verden lånte. Det var ingen banker å låne av, så de utstedte statsobligasjoner som ble lagt ut for salg på all verdens børser.

Fantes det kjøpere av slike statsobligasjoner? De fantes, men bare hvis renta var høy nok – og bare så lenge en var sikker – helt sikker – på at staten ville ha penger nok til å innfri obligasjonene når den tid kom. (Obligasjoner utstedes ofte for en bestemt tidsperiode, to år – fem år – ti år – så innfris de)

Dette fører til at renta på nye statsobligasjoner varierer fra stat til stat og fra år til år. I mange år har det vært sånn at Tyskland har kunnet betale langt lavere rente på sine nye statsobligasjoner enn land som Spania, Portugal, Italia – og Hellas. Forskjellen har vært tydelig, men ikke enorm.

Enorm blir renteforskjellen når de som plasserer penger i statsobligasjoner, mister tilliten til at et land klarer å innfri obligasjonene sine til deres fulle verdi.


Denne mistilliten har de siste ukene ramma Hellas brutalt. Greske regjeringer har ansvaret for en overbudsjettering som har endt med helt uhåndterlige underskudd på årlige statsbudsjett. Slike underskudd kan bare dekkes inn ved å oppsøke lånemarkedet. Men det er der det er aller dyrest å være fattig.

Det som gjør at den greske krisa kan sprenge gresk økonomi fullstendig, og det greske samfunnet i filler, har ingen ting med frekk mangel på finansstyring eller uansvarlige grekere å gjøre. For å komme fra en situasjon med budsjettunderskudd på 14 prosent av bnp ned til EU-kravet om 3 prosent, må hver euro som en ikke får spart inn ved å kutte utgifter eller øke inntekter, dekkes av nye lån.


Nesten alle europeiske land er i denne situasjonen. De har alle pøst penger inn i krisetiltak fra ei statskasse som måtte låne pengene for å kunne pøse ut. Nesten overalt er statsgjelda økt – og nesten overalt til uhåndterlige høyder.

Underskuddet er størst i Hellas, nærmere 14 prosent av bnp. Men underskuddet er over ti prosent av bnp også i Spania, Portugal, Irland – og Storbritannia. I mange andre land er det på vei opp mot ti prosent.


Den viktigste grunnen til at underskuddene er blitt så store, er ikke uansvarlige finansministere. Regjeringene MÅTTE øke statsgjelda for å redde privat sektor best mulig gjennom krisa.

Nå kommer takken. Nå slår privatsektorens finansmarkeder til med særlig tyngde mot de regjeringene som tok på seg de største utgiftene for å redde banker, bedrifter og boligeiere gjennom finanskrisa.

Det verste er at vi på ingen måte er trygt ute av denne finanskrisa. De regjeringene som nå bygger gjelda si raskest ned, gjør det motsatte av hva de gjorde for å puste liv i finansmarkedene. De tar sjansen på at vi er trygt ute av krisa. Er vi ikke det, blir det på ny verst for alle som trenger en jobb og et boliglån som lar seg betjene,

Finansmarkedene tvinger nå regjeringer over nesten hele Europa til å kutte utgifter og få statsinntektene i været ved økte skatter, økte avgifter og økte egenandeler. Utgiftene kuttes ved å skjære ned på tjenestetilbudet, si opp offentlig ansatte og kutte lønninger og pensjoner. Alt bidrar til at det blir færre penger i omløp, at det kuttes også i privat sektor, at enda flere blir arbeidsløse, st krisa biter seg fast enda hardere og blir enda verre å snu.


Faktaboks:

Portugal og Hellas

Det bor omtrent like mange mennesker i Portugal som i Hellas, rundt 11 millioner.

De tørre tall er ikke bedre for Portugal enn for Hellas. Den greske statsgjelda er riktignok større enn den portugisiske, utenlandsgjelda er 74 prosent av bnp mot 60 prosent i Portugal. Utenlandsgjelda til sentralbankene kommer i tillegg. Den er henholdsvis 17 og 14 prosent av bnp.

Men utenlandsgjelda til de kommersielle bankene er enormt mye større i Portugal enn i Hellas, 114 prosent av bnp mot 40 prosent i Hellas. Privat utenlandsgjeld utenom banksektoren er også mye større i Portugal, 34 prosent av bnp mot 9 prosent i Hellas.

Den samlede utenlandsgjelda er 143 prosent av bnp i Hellas, og så mye som 233 prosent av bnp i Portugal.

Hvis finansmarkedene kaster seg over Portugal, hva da med Spania og Irland, med Storbritannia og Italia? Mange kan få det vondt, men ikke de som tjener på spekulasjonene sine


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22. mai 2010)