Muligheten som glipper

Krisa har vært bra for klimaet – men har vi lært noe av det?


Krisa har ført til at utslippene av klimagasser har gått ned i de fleste land i Europa to år på rad. I EU er utslippene nå 14 prosent lavere enn i 1990. Det betyr at målet om 20 prosent kutt innen 2020 plutselig er godt innafor rekkevidde.

Det burde også være mulig å gå inn for langt større klimakutt enn 20 prosent. Det forsøkte EU-kommisjonen å antyde for et par måneder sia, men den gang ei! Regjeringer og tunge næringsinteresser er langt mer opptatt av å få fart på fabrikkene og varetransporten igjen. Slik at alt er som før.

Danske Connie Hedegaard som er ansvarlig for klimapolitikken i EU-kommisjonen, fastslo på onsdag at EU bare vil kutte utslippene med 30 prosent hvis det kan inngå som ledd i en brei internasjonal klimaavtale. Uten en slik avtale vil EU nøye seg med å kutte utslippene med 20 prosent.


Dermed er EUs klimapolitikk like valen som før. Det var EU-toppmøtet i desember 2008 som vedtok å kutte klimautslippene med 20 prosent innen 2020, men EU kunne være villig til å kutte utslippene med 30 prosent dersom det var mulig å oppnå en internasjonal avtale som forplikta alle større utslippsland.

Det skal ikke bety noe at krisa har redusert den økonomiske aktiviteten så mye at det er langt enklere å få til kutt på 20 prosent enn det lå an til i desember 2008. Den gang ble kostnadene anslått til 70 milliarder euro. Nå er anslaget nede i 48 milliarder euro.


Det framgår av en redegjørelse som EU-kommisjonen la fram i mars om hvordan EU kunne gå fram for å kutte utslippene sine med 30 prosent innen 2020. Redegjørelsen fastslår at kutt på 30 prosent er gjennomførbart både økonomisk og teknisk. Kutt på 30 prosent ville for eksempel bare føre til et produksjonstap for energi-intensiv industri på én prosent i forhold til om kuttene summerte seg til 20 prosent.

Disse tankene ble raskt skutt ned. Tyskland og Frankrike gjorde det klart at kutt på 30 prosent forutsatte at andre store utslippsland forplikta seg til noe tilsvarende, og næringslivets organisasjoner rykka fram med alt skyts de hadde.

BusinessEurope, hovedorganisasjonen for næringslivet i Europa, argumenterte med at klimautfordringene bare kan mestres ved global innsats, og at kutt utover 20 prosent ville ”sende feil signal til europeisk industri midt i økonomisk krise”.

Det økonomiske tilbakeslaget har ”dramatisk redusert industriens og samfunnets evne til å ta på seg ensidige byrder”, mente Den europeiske alliansen av energi-intensive industrier. Samme sutring kom fra bransje etter bransje. Bilindustrien vil gjerne være ambisiøs, men ikke så ambisiøs at konkurranseevnen går tapt.


Foran så grunnleggende veivalg som dem klimautfordringene stiller oss overfor, har dagens næringsorganisasjoner kraftig slagside. De uttrykker naturlig nok bare interessene til det næringslivet vi har i dag, det næringslivet som har skapt klimatruslene.

De representerer på ingen måte interessene til det næringslivet som må utvikles om klimautfordringene skal overvinnes. For det næringslivet består av bedrifter, bransjer og næringsklynger som dels ennå ikke fins, og som i hvert fall ikke har organisert seg til lobbyinnsats.

Dagens bedrifter, bransjer og næringsorganisasjoner står i alt for stor grad for det næringslivet vi skal bort fra for å mestre klimautfordringene. Det er derfor de så sjelden trekker fram den store mengden av undersøkelser som viser at overgang til mindre klimatruende energikilder verken truer arbeidsplasser eller framtidig konkurranseevne. Snarere tvert imot.

Greenpeace har nylig oversiktlig og greitt imøtegått ”industriens myter” om hva kutt på 30 prosent kan føre til. (www.geeenpeace.org)

- Europeisk industri møter hardere konkurranse innen EU enn fra produsenter i andre verdensdeler.

- Det er få eksempler på at bedrifter flytter ut av landet på grunn av strenge miljøkrav. Skulle de flytte til land med svakere krav til klimautslipp, kan de samlede klimautslippene øke.

- En britisk undersøkelse fra 2008 av 159 industribransjer som inngår i kvotesystemet til EU, viste at bare i 23 bransjer utgjorde økte klimakostnader over 1 prosent av de samlede produksjonskostnadene. De fleste av disse 23 bransjene var dessuten ikke utsatt for konkurranse fra land utafor EU. Undersøkelser i Tyskland og Nederland ga tilsvarende resultater.

- Når bedrifter utflagges, er forhold som avstanden til markedene, teknologisk utvikling, kvalifikasjonene til ansatte, energitilgang og transportforhold viktigere enn klimapolitikken til de aktuelle statene.

- Viktigste motiv for utflagging er å flytte til land med lavere lønninger. Det vil skje uansett framtidig klimapolitikk. Men bare fem prosent av jobbtapene i industrialiserte land skyldes utflagging. Mekanisering og rasjonalisering er hovedgrunnen til at arbeidsplasser forsvinner.

- Hvis EU øker klimakuttene fra 20 til 30 prosent vil det stimulere til investering i arbeidsintensive produkter i stedet for energi-intensive. Et bakgrunnsdokument fra EU-kommisjonen (lekket til media) hevder at nettotilgangen på jobber kan bli så stor som 160.000 innen 2020.

- EU erkjenner at utslippene av klimagasser må ned med minst 80 prosent innen 2050. Er kuttet bare på 20 prosent innen 2020, må veldig store kutt tas etter 2020. Men effektive klimatiltak blir dyrere jo lenger de utsettes. Anslag fra Det internasjonale energibyrået (IEA) tilsier at hvert års utsettelse øker kostnadene ved de nødvendige globale investeringene med 500 milliarder dollar.

Greenpeace oppfordrer for sin del EU til å sette målet for utslippskutt innen 2020 til 30 prosent. Det vil være en garanti for at høyt industrialiserte land kan komme opp i utslippskutt på 40 prosent raskest mulig etter 2020 – og dermed fortsatt ha mulighet for å holde den globale oppvarmingen på under to grader.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29.mai 2010)