Kampen om gen-poteten

Er det mest demokratisk at hver enkelt bonde avgjør om gmo-planter skal dyrkes?

EU har godkjent en genmodifisert potet. Det splitter EU-regjeringene, men er samtidig del av et framstøt fra EU-kommisjonen for å få fart på gmo-dyrkinga. Den har det gått tregt med helt siden 1998.

EU-statene har hatt et regelverk som forutsetter at det er EU som har myndighet til å godkjenne både utsetting av genmodifiserte planter og import og markedsføring av nye genmodifiserte matvarer.

Noen få slike planter var godkjent da fem av de femten medlemsstatene i 1998 bestemte seg for å si stopp. Dermed var det ikke stort nok flertall for å godkjenne nye planter og matvarer. Det krevdes såkalt ”kvalifisert flertall” i Ministerrådet – den gang betydde det 71 prosent av stemmene – for å fatte gyldig vedtak.

Seinere er prosedyrene lagt om slik at mange flere avgjørelser tas av EU-kommisjonen, men EU henger USA etter når det gjelder å genmodifisere planter og matvarer. Det rammer konkurranseevnen, mener EU-kommisjonen.

Bioteknologien er grunnlaget for en av de helt store vekstnæringene i verden i dag, for eksempel for bruk innen medisinen. Men på to områder har tvilen vært stor både blant forbrukere og politikere i mange europeiske land. Det gjelder bruken av genmodifiserte planter som del av det vanlige landbruket – og det å fylle hyllene i kjøpesentrene med genmodifiserte matvarer.



Det var EU-kommisjonen som ga grønt lys for den såkalte Amflora-poteten. Den skal ikke brukes som mat for mennesker, bare til dyrefôr og til industriell bruk.

Amflora-poteten inneholder mye stivelse som skal kunne brukes ved produksjon av papir. Ifølge EU-kommisjonen kan den genmodifiserte stivelsen spare ”råmaterialer, energi, vann og oljebaserte kjemikalier”.

Det er den tyske kjemigiganten BASF, verdens ledende produsent av kjemikalier, som har utvikla denne gmo-poteten, Europeiske miljøorganisasjoner reagerer kraftig og stempler godkjenningen som ”et knefall for BASF”.

Men EU-kommisjonen kan komme til å utmanøvrere miljømotstanden mot gmo-dyrking. Den legger opp til et smidigere regime enn EU har hatt til nå. Det skal fortsatt være EU som godkjenner nye gmo-planter og GMO-matvarer, men det skal skje uten at medlemsstatene samtidig forplikter seg til å dyrke de godkjente plantene eller slippe de godkjente matvarene inn i butikkene. Det skal være opp til det enkelte medlemsland om slike planter og matvarer skal være tillatt eller ikke.

EU-kommisjonen håper at gmo-dyrking vil skyte fart når ikke alle EU-land trenger å gå i takt og i samme fart. Men det mest demokratiske ville være om hver bonde hadde denne valgfriheten, er kommentaren fra Carel du Marchie Sarvaas i EuropaBio, den mektigste pressgruppa for et gmo-landbruk i Europa.



Regjeringen i Østerrike har allerede varsla at den vil forby den nye gmo-poteten. Samme signal er kommet fra Italia. Sveits innførte et midlertidig forbud mot alle gmo-planter i 2005. Dette forbudet er nylig forlenga tre år til.

I Bulgaria gikk regjeringspartiet GERB inn for å oppheve et forbud mot dyrking av gmo-planter. Det førte til store demonstrasjoner for å opprettholde forbudet. Det endte med at regjeringen skifta syn – og til at parlamentet enstemmig(!) stemte ned regjeringens forslag om å oppheve gmo-forbudet.

I Tyskland har regjeringspartiene samla seg om et kompromiss. Amflora-poteten kan dyrkes, men bare for industrielle formål, ikke til dyrefôr.

De tre solid høyreorienterte tyske kvalitetsavisene deler seg i dette spørsmålet: Die Welt mener godkjenningen globalt sett er ”triviell”, men for Tyskland er den et langt skritt framover: Tyskland er, sammen med Frankrike og Østerrike, ett av de land der ”anti-gmo-aktivister har hatt taket på opinionen”.

Frankfurter Allgemeine Zeitung vurderer godkjenningen som ”overmoden”. Men Amflora-poteten må nok høstes noen år for at ”ryktet om at den er like farlig som kjernekraft” skal svekkes. München-avisa Süddeutsche Zeitung ser derimot godkjenningen som ”i strid med den uttrykte viljen til befolkningen”.

Meningsmålinger har vist at tre av fire tyskere er imot Amflora-poteten. Men Die Welt trøster seg med at motstanden synker ”når borgerne blir informert om fordelene ved bedre produkter”.



Frykten for å spise genmodifisert mat kan vise seg å være grunnløs. Men det vet ingen noe sikkert om i dag. Den økologiske risikoen er derimot hevet over enhver tvil. Det fins allerede mange eksempler på at de nye genene sprer seg til beslektede arter.

Genmodifisering har ofte som mål å gjøre plantene resistente mot bestemte sprøytemidler, mot bestemte typer antibiotika og/eller mot bestemte insekter. Faren er at genmodifiserte planter krysser seg med nærstående ugrasarter slik at krysningene også tåler sprøytemidlene, at resistensen mot antibiotika spres til bakterier i dyrs og menneskers mage når genmodifisert mat spises, og at insektlarvene kan utvikle resistens mot den giften som genmodifiserte planter produserer. Hvis genmodifiseringen skulle gjøre planter sterile, kan steriliteten overføres til naboplanter som en aldri planla å sterilisere.

En slik utilsikta spredning av gener med svært spesielle egenskaper kan ha en økologisk rekkevidde som det er umulig å overskue. Siden egenskapene føres videre fra generasjon til generasjon, skal en være nokså sikker på at det en har satt i gang, har gode virkninger også inn i ei fjern framtid.

Amflora-poteten inneholder et markørgen som gjør den resistent mot to slags antibiotika. Slike markørgener brukes for å finne ut om en faktisk får på plass de genene som en prøver å få satt inn. Markørgenene har ingen funksjon utafor laboratoriet, men de forblir i planten eller matvaren. Hvis de er antibiotikaresistente, utgjør de en fare dersom de fanges opp av bakterier når dyr eller mennesker spiser planten eller matvaren. Dermed kan bakterier også bli resistente mot samme slags antibiotika.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15. mai 2010)