Advarslene mot ØMU

De pengeunionene som overlever, er de som fører fram til en reell statsdannelse


Våren 2010 er det lett å se at EUs valutaunion er et halsbrekkende prosjekt. Advarslene var mange. Den artikkelen som følger, sto på trykk i Ny Tid i april 1998. Overskriften var: ”ØMU: Fellesmynten som kan sprenge EU-prosjektet”.


Om tre uker tar EU spranget inn i pengeunionen. 3. mai (1998) tas prinsippvedtaket om at 11 EU-land skal ta i bruk euro som felles valuta. Pengeunionen blir til virkelighet 1. januar 1999.

Per Edgar Kokkvold har kalt pengeunionen for “århundrets mest bisarre idé” og spurte for et år sia: “Er det noen som helst grunn til å tro at ØMUen vil lide noen annen skjebne enn tidligere valutaunioner som er etablert uten tilstrekkelig økonomisk og politisk grunnlag, nemlig i sammenbrudd, med dypt alvorlige konsekvenser for Europa?” (Arbeiderbladet 22.2.97)


Det mangler ikke på advarsler. For ett år sia gikk 350 europeiske økonomer sammen om et åpent brev til EU-regjeringene med beskjed om at pengeunionen vil fjerne viktige politiske styringsverktøy og forverre framtidige kriser.

I fjor sommer skrev Milton Friedman, nobelprisvinner og ledende nyliberal ideolog, en kronikk i Die Zeit der han advarte mot pengeunionen fordi den ville øke de politiske spenningene internt i EU.

Ut på høsten brukte milliardæren og storspekulanten George Soros også Die Zeit for å varsle at en felles EU-valuta kunne ødelegge hele EU.

I februar i år krevde 155 tyske økonomer at pengeunionen måtte utsettes. De aktuelle medlemslandene hadde fortsatt så ulik økonomisk struktur at en pengeunion bare ville forsterke ulikhetene.

Samtidig kom Reimut Jochimsen fra ledelsen i Bundesbank ut med ei bok der hovedbudskapet er at dagens økonomiske problemer bare er “barnemat” mot de som vil utvikle seg hvis euroen slippes løs nå.


Hvorfor kommer alle disse advarslene fra økonomer som ikke ville drømme om å bryte USA opp i deler med hver sin valuta? Kort og godt fordi EU og USA er i stikk motsatt situasjon når det gjelder forhold som kan bli avgjørende for om pengeunionen er liv laga.

Når statene overlater pengepolitikken til en sentralbank og gir fra seg det meste av handlefriheten over finanspolitikken, er det tre måter et land kan håndtere økonomiske tilbakeslag på. Den ene er å la arbeidsløsheten stige og lønningene falle. Den andre er å få mange nok til å søke arbeid i andre land. Den tredje er å utstyre EU med så store inntekter at en fra Brussel kan overta ansvaret for all utbetaling av trygd - og samtidig sørge for så kraftige støttetiltak at arbeidsløsheten ikke stiger og lønningene ikke faller.

Det er slik ujamn utvikling mellom øst, vest, nord og sør mestres i USA. Lønningene beveger seg både opp og ned med de regionale konjunkturene. Folk som blir arbeidsløse, flytter om nødvendig til motsatt ende av kontinentet. Og det føderale budsjettet i Washington er stort nok til at det fungerer som reell støtpute når bestemte distrikt eller bransjer rammes av nedgangskonjunkturer.

Men et Europas Forente Stater med sentralisert budsjettmakt fins det foreløpig ikke politisk ryggdekning for i noe EU-land. Det blir derfor i praksis lønnstakerne som med sine egne livsvilkår må være støtpute mot de problemene som regjeringene ikke lengre kan gjøre noe med innen EUs pengeunion.

Det er dette den svenske statsministeren Göran Persson har uttrykt slik: ”När man tror det är realistiskt att en finsk skogsarbetare tar jobb i en fransk vingård, då är EMU det perfekta systemet.”


Men det er ikke bare nasjonale spenninger som skjerpes. Sosiale spenninger vil også øke. Jacques Delors, tidligere president for EU-kommisjonen, har etter hvert blitt en skarp kritiker av den pengeunionen som han sto fadder for tidlig på 1990-tallet. Delors er redd for at den sosiale hensynsløsheten i ØMU-prosjektet kan føre til opprør fra en eller flere medlemsstater.

Frykten er naturlig nok: Pengeunionen vil forsterke ulikhetene mellom land i økonomisk oppgang og land med konjunkturproblemer. Forskjellen på “vinnere” og “tapere” kan fort bli langt større enn i dagens EU, samtidig som det vil bli umulig for regjeringene å skjule dette for velgerne. Det kan bli like umulig å skjule at det nettopp skyldes pengeunionen.

Men for samholdet i EU er ingen ting verre enn at franske, tyske eller italienske velgere legger skylda på EU for at de kommer dårligere ut enn folk på den andre sida av grensa.

Når sosiale spenninger gis en nasjonal fortolkning, kan blandingen fort bli eksplosiv. Det blir EUs hovedproblem etter hvert som pengeunionen tar form.


EUs pengeunion ØMU er derfor ikke “dømt til å lykkes”. Og den kan bare lykkes hvis pengeunionen inngår i et prosjekt av langt større rekkevidde - og med enda større risiko: det å bygge om EU til en sentralisert storstat midt i Europa. Hvis ikke det skjer, vil pengeunionen før eller seinere sprenges.

Det viser all erfaring med tidligere pengeunioner i Europa. De fleste av dem oppsto på 1800-tallet, og de tre pengeunionene som overlevde, var de som var del av en politisk og til dels militær statsbygging. Det var samlingen av Sveits, Tyskland og Italia.

De andre pengeunionene, den tysk-østerikske pengeunionen fra 1857, pengeunionen mellom Belgia, Frankrike, Sveits og Italia fra 1865 og pengeunionen mellom Norge, Sverige og Danmark fra 1872 brøt sammen nettopp fordi det aldri var snakk om å bygge pengeunionene inn en felles statsdannelse.

Medlemslandene i pengeunionen kommer derfor til å stilles overfor et valg av så stor rekkevidde at det foreløpig knapt diskuteres:
- enten må EU ta over samme ansvar for den økonomiske balansen mellom de ulike delene av EU som staten har i vanlige nasjonalstater,
- eller så må EU godta at pengeunionen ikke er liv laga.

*
Nå, tolv år seinere, tvinger den diskusjonen seg fram – men så forsiktig, forsiktig at folk flest ikke skal skjønne hva som diskuteres.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 10. april 2010)