Big business as usual

Fra Lisboa 2000 til EUs “Europa 2020”: Fortsatt skal resten av verden utkonkurreres


For ti år sia vedtok EU-toppmøtet i Lisboa at EU skulle utkonkurrere resten av verden. Det har ikke skjedd. Det er kanskje synd for arbeidsløse europeere, men bra for de fleste ellers i verden.

Da regjeringssjefene i EU møttes i Lisboa i mars 2000 vedtok de høytidelig at EU i løpet av ti år skulle bli ”det mest dynamiske og det mest konkurransedyktige område i verden”.

Det skulle skje ved å “fullføre” det indre markedet, privatisere offentlige tjenester, gjøre pensjonsordningene “bærekraftige”, få arbeidsmarkedet mer fleksibelt (dvs. skape flere utrygge arbeidsplasser) og holde fast ved stabilitetspakten i valutaunionen.

Slik skulle arbeidsløsheten i EU halveres. Norske ja-entusiaster framstilte Lisboa-vedtaket som det endelige beviset for at utaforlandet Norge ville ende som ei varig bakevje i forhold med EU.

Et sentralt Lisboa-mål var at yrkesandelen skulle opp fra 62,2 prosent i 2000 til 70 prosent i 2010. Alt midtveis ble det klart at målet ikke ville nås.

Samtidig ble det tydelig at hensyn til sosial utjamning, miljøvern og forbrukervern skulle underordnes kravet om konkurranseevne. Det kom tydelig fram da Barroso i 2005, som nyvalgt president i EU-kommisjonen, presenterte et opplegg for hvordan en skulle få ny fart på Lisboa-strategien.

Det som er skjedd etter 2005, er at markedskreftene er sluppet løs på stadig nye områder. Tjenestedirektiv og postdirektiv er bare to eksempler på det. Men ingen ting hjalp. Verken vekst eller konkurranseevne har utvikla seg slik Lisboa-strategien forutsatte.

Yrkesandelen kom opp i 65,2 prosent i 2008, men er siden sunket på grunn av krisa. Forskningsinnsatsen skulle vært oppe i 3 prosent av nasjonalproduktet, men ligger fortsatt på 1,9 prosent.

EU-kommisjonen skyver ansvaret over på regjeringene som ikke har fulgt opp strategien slik de skulle. Derfor er løsningen “mer av det samme”.

Det framgår av neste tiårsplan som er gitt navnet “Europa 2020”. Denne planen tilføyer et par momenter, men hovedbudskapet er det samme som i Lisboa-strategien fra 2000: Stadig friere konkurranse skal føre fram til samme mål som for ti år sia, å utkonkurrere resten av verden. Da må sosiale hensyn og miljøhensyn vike – hvis de hindrer utviklingen av et mer konkurransedyktig næringsliv.

Opplegget for “Europa 2020” ble sendt ut på høring i november 2009. EU-kommisjonen oppsummerte høringen med at mange sosiale interesseorganisasjoner nå ga full støtte til hovedinnholdet i opplegget. Det utløste en storm av protester fra det sosiale Europa.

Generalsekretær John Monks reagerte på vegne av ETUC (Euro-LO): “2020-øvelsen har så langt skuffende slagside. De reelle temaene mangler: Hvordan vi skal motvirke økende arbeidsløshet, særlig blant de unge, hvordan vi skal hindre at skattesystem og kapitalmarkeder oppmuntrer til spekulasjon på bekostning av langsiktige forpliktelser overfor realøkonomien, hvordan vi skal sikre offentlige inntekter, særlig ved skatt på finansielle transaksjoner og euro-obligasjoner.”


Den mektige lobbyorganisasjonen ERT (The European Roundtable of Industialists) var for ti år sia aktivt med på å legge premissene for Lisboa-strategien. Den har vært like aktiv i forbindelse med opplegget av “Europe 2020”. Det understrekes av dokumentet “Visions for a competitive Europe 2025” som ERT la fram i vinter.

Visjonene til ERT har påfallende likheter med EU-kommisjonens “Europe 2020”. Det slår ut også i språkbruken. I stedet for “kunnskapsbasert” skal det nå hete “smart”. Bedre regulering erstattes med smart regulering.

Begge dokumentene oppmuntrer til omfattende bruk av offentlig-private partnerskap (OPS). Offentlige myndigheter og private firma må gå sammen om å yte tjenester som det offentlige har hatt et eneansvar for.

Klimapolitikken må prioritere teknologiske løsninger (technological fixes) i stedet for streng regulering av forurensende industri. Dette står også i begge dokumentene.

EU-kommisjonen og ERT er enige om at “gapet mellom forskning og marked” må lukkes. De er også enige om at pensumkrav i skoleverket må tilpasses behovene i næringslivet (fit a business agenda).

ERT vil at trygdesystemene må få en “bedre balanse mellom sosiale hensyn og finansiell bærekraft, for eksempel ved å legge mer vekt på pasienters ansvar for helsekostnadene”.


Lisboa-strategien ble lansert sammen en ny giv for å fatte beslutninger på i EU. I stedet for å vedta overnasjonalt bindende lover (direktiver og forordninger) skulle EU på viktige områder bruke en “åpen samordningsmetode” (OMC – Open Method of Coordination.) Metoden besto i at medlemsstatene felt for felt skulle redegjøre for utviklingen fra år til år, og så skulle de vellykte inspirere de mindre vellykte til å ta etter. Gjensidig læring var det store nye.

Dette utløste stor bekymring på den norske ja-sida. I stedet for at EU fatta vedtak som vi her i Norge bare kunne overta på grunn av EØS-avtalen, ble vi plutselig stilt helt utafor alt det epokegjørende som EU ville komme fram til gjennom den nye samordningsmetoden. Det var ikke grenser for hvordan vi ville bli hengende etter både i kampen mot arbeidsløsheten, i bruken av IT i skoleverket og i å utvikle en effektiv offentlig sektor.

Nå slår EU-kommisjonen kontra. Samordningsmetoden har ikke ført fram. Sentraliserte vedtak må til – både for at statene skal holde budsjettdisiplinen innen valutaunionen og for at medlemsstatene skal dra i samme retning i den økonomiske politikken. Skattesystemene må f.eks. bli “vekst-vennlige” – og det må EU bidra til.

Krisa har gitt EU-kommisjonen blod på tann: Nå må beslutningsmakta over de 27 samfunnsøkonomiene sentraliseres. De femti konsernlederne i ERT har åpenbart ikke noe imot det. Norsk Hydros Svein Richard Brandtzæg er det norske navnet på “Vision for a competitive Europe 2025”.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 24. april 2010)