Kan EU-domstolen snus?

Høyreflertallet i Europa låser fast nyliberalismen midt i ei krise som krever at EU snur

Er det nok å endre et EU-direktiv eller må EU-traktaten endres? Det spørsmålet splitter fagbevegelsen i Europa.

Bakgrunnen er fire dommer fra EU-domstolen som gir grønt lys for at arbeidsinnvandring kan rasere etablerte lønns- og arbeidsvilkår enten de har vært trygga gjennom lovverk eller gjennom tariffavtale.

Oppgaven er påtrengende: Hvordan endre rettsgrunnlaget i EU slik at EU-domstolen ikke kan fortsette med dommer som gjør arbeidsinnvandring til en trussel mot alt arbeidsliv i Europa?

Euro-LO (ETUC) vil endre det såkalte utstasjoneringsdirektivet. En del viktige bygningsarbeiderforbund mener det er nødvendig å endre EU-traktaten.

De fire dommene til EU-domstolen innskrenker kraftig fagbevegelsens konfliktrett (Viking Line- og Laval-dommene), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert-dommen) og staters rett til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap innad i EU (Rüffert- og Luxemburg-dommene).

Det skjer fordi EU-domstolen snur opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som skulle sikre at arbeidere som er utstasjonert av en utenlandsk arbeidsgiver, kunne få lønns- og arbeidsvilkår som svarer til innenlandsk tariffstandard.

EU-domstolen har med dommene sine bestemt at direktivet setter et tak – og ikke et gulv - for hva en stat kan kreve at utenlandske arbeidsgivere skal tilby av lønn og arbeidsvilkår når de lar ansatte gjøre en jobb i et annet land. Slik EU-domstolen nå har begynt å tolke utstasjoneringsdirektivet, er dette taket så lavt at det vil virke som påbud om lønnsdumping i land med gode lønns- og arbeidsvilkår.

EU-domstolen har dermed etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap.

Europeisk fagbevegelse har naturlig nok reagert kraftig på de fire dommene til EU-domstolen, men er uenig om hvordan de kan omgjøres: Kan utstasjoneringsdirektivet endres slik at det på nytt kan virke som et vern om etablerte lønns- og arbeidsforhold? Eller må EU-traktaten endres for at det skal skje?

Ledelsen i Euro-LO går inn for å endre utstasjoneringsdirektivet og har nylig lagt fram et forslag til åtte omfattende endringer av direktivet. (www.etuc.org/a/7044) Endringene er så konkrete og presise at hvis de blir vedtatt, burde det bli umulig for EU-domstolen å dømme slik den gjorde i Laval- og Rüffert- dommene.

Det er to problem:
- Det kan i dagens politiske klima virke fullstendig usannsynlig at slike endringer av direktivet kan bli vedtatt.
- Siden EU-domstolen la de grunnleggende fri-flyt-reglene i EU-traktaten til grunn for dommene sine, kan den komme til å se helt bort fra hva som står i utstasjoneringsdirektivet.

Dette har ført til et fellesutspill fra viktige forbund innen byggebransjen om at det er EU-traktaten som må endres. Bak utspillet står bygningsarbeiderforbundene i Tyskland, Nederland, Danmark, Finland det tyske storforbundet IG Metall og Fellesforbundet i Norge som organiserer de norske bygningsarbeiderne.

Disse forbundene tar utgangspunkt i at det har vært en kraftig høyredreining i Europa. De aller fleste regjeringene står for en liberalistisk og fagforeningsfiendtlig politikk. Slik er det i vest – og enda mer i øst. Disse regjeringene har et massivt flertall i EUs Ministerråd. Samtidig har høyresida gått kraftig fram ved de to siste valgene til EU-parlamentet.

Det er Ministerrådet og EU-parlamentet som vedtar lover i EU. Forbundene er redde for at hvis det åpnes for å endre utstasjoneringsdirektivet, er faren stor for at direktivet forverres og ikke forbedres.

Fellesutspillet fra disse forbundene går i stedet inn for at det er EU-traktaten som må endres. Det kan skje i form av en sosialprotokoll som knyttes til den nylig vedtatte Lisboa-traktaten.

Det sitter naturligvis langt inne å endre en traktat som etter så mye om og men endelig er vedtatt. I fellesutspillet går en inn for at sosialprotokollen kan vedtas når Kroatia tas opp som medlem av EU – kanskje om et par år. Da må traktaten endres for å innpasse Kroatia som medlem nummer 28, og dermed kan jo sosialprotokollen tas inn i traktaten samtidig.

Nå er det slik at EU-traktaten bare kan endres hvis alle medlemsland er enige om det. Sjansen for at alle regjeringene vil gå inn for en sosialprotokoll som fagbevegelsen er tjent med, er i dag helt illusorisk.

Det er tross alt noe enklere å vedta endringer i utstasjoneringsdirektivet – sjøl om det heller ikke er særlig realistisk. I EU-parlamentet er det nok med vanlig flertall for å vedta en slik lovendring, I Ministerrådet trengs det derimot et flertall på mer enn 70 prosent. Det er nok lite sannsynlig siden det er høyre-regjeringer i 23 av dagens 27 EU-land.

Skal europeisk fagbevegelse få gjennomslag for krava sine, må hele situasjonen omkring EU-domstolen dramatiseres politisk. Økonomisk og sosialt er situasjonen for lengst dramatisk nok. Regjeringene legger alle byrder på lønnstakerne for å komme ut av den akutte krisa. Ingen ting senker etterspørselen etter varer og tjenester så effektivt som det. Dermed forverres og forlenges krisa.

Siden alle regjeringer følger samme oppskrift, kan ingen av dem håpe på at utenlandske markeder skal få hjula i sving igjen. EU-land handler langt mer med hverandre enn med land utafor EU.

Dommene til EU-domstolen griper på katastrofalt vis inn i et arbeidsliv som også rammes av en djup og uoversiktlig økonomisk krise. Bare en kraftig mobilisering av fagorganiserte på tvers av grensene i Europa kan sette EU-domstolen på plass. Det er langt dit, særlig fordi en slik mobilisering må ha støtte fra mange andre deler av samfunnet hvis den skal føre fram. Men det er ingen annen vei å gå.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27. mars 2010)