Om rett til utmelding

Må et land som vil ut av EUs valutaunion, også ut av EU?

Kan et land melde seg ut av EUs valutaunion eller av hele EU? Det vil EUs sentralbank ha diskusjon om midt i den akutte krisa for valutaunionen. Det framgår av et femti siders dokument av Phoebus Athanassiou, utgitt av Sentralbanken i desember 2009.

Her er konklusjonene:

- Et medlemsland kan heretter melde seg ut av EU uten at det skal godkjennes av alle andre medlemsland. Det er Lisboa-traktaten som innførte denne retten til utmelding.

- Et land som melder seg ut av EU, kan ikke fortsette i valutaunionen. Det ville være å åpne for et medlemskap à la carte hvor et utmeldt land får lov til å velge hvilke deler av EU det vil være medlem av.

- Et land kan ikke forlate valutaunionen uten at det samtidig melder seg ut av EU.

- Lisboa-traktaten har ingen regler som åpner for at et medlemsland kan ekskluderes fra EU. Det er heller ikke noe traktatgrunnlag for at et land kan ekskluderes fra valutaunionen.


Bakgrunnen for at en i EUs sentralbank kaster seg over slike problemstillinger er ikke lystelig: Nei-flertallene ved folkeavstemningene i Frankrike, Nederland og Irland er del av en ”alarmerende bølge av folkelig motstand mot det som oppfattes som tap av suverene rettigheter til et angivelig og ”udemokratisk” EU der ingen kan stilles til ansvar”. I tillegg står enkelte medlemsland for en hardnakket prinsipiell motstand mot videre integrasjon.

Fram til Lisboa-traktaten har det ikke vært mulig å melde seg ut av EU med et ensidig nasjonalt vedtak. Det fantes heller ikke noen regler for hvordan en utmelding kunne skje.

I praksis var utmelding bare mulig ved å forhandle seg fram til en avtale som endret EU-traktaten om hvilke land som var medlem av EU. En slik avtale måtte godkjennes av samtlige medlemsland.

Det er Grønland et eksempel på. På grunn av EUs felles fiskeripolitikk meldte grønlenderne seg ut av EU i 1980 etter en folkeavstemning som ga klart flertall for utmelding. Utmeldingen ble spikra i en avtale som alle de ni daværende medlemsstatene godkjente.


Det er med Lisboa-traktaten at EU for første gang fastlegger at et medlemsland kan melde seg ut av EU og hvordan det i så fall skal skje.

Lisboa-traktaten gir et medlemsland rett til å melde seg ut etter en nærmere bestemt prosedyre.(Art. 50) Et EU-toppmøte setter opp retningslinjer for en utmeldingsavtale som det så forhandles om. Avtalen må godkjennes av et EU-toppmøte med kvalifisert flertall (drøyt 70 prosent av stemmene) og av EU-parlamentet
.
Men en slik avtale er ikke en nødvendig forutsetning for utmelding. Hvis det ikke blir enighet om en avtale, eller hvis avtalen ikke blir godkjent av EU, er utmeldingen et faktum to år etter at den er varsla.




Ifølge utredningen fra Sentralbanken er utmelding av EU i strid med formålet med ”den europeiske integrasjonen” og inntil nylig ”nesten absurd”.

Det som endrer situasjonen er det utredningen kaller ”EUs suksess”: stadig tettere band mellom medlemsstatene både politisk og økonomisk og stadig mer suverenitet overført til overnasjonale organ ”har skapt nye spenninger og forverra gamle”. Denne utviklingen blir en ”test på medlemsstatenes forpliktelse til å fremme den europeiske integrasjonen”.

Sentralbank-utredningen peker på flere forhold som aktualiserer spørsmålet om et brudd med EU og med valutaunionen:
- at avgjørelser på stadig flere områder tas med flertallsavgjørelser og ikke med enstemmighet,
- at en del euroland er oppe i store økonomiske problemer,
- at valutaunionen begrenser manøvreringsmulighetene i den økonomiske politikken midt under .en alvorlig finanskrise.


Et land som melder seg ut av EU, må enten gå tilbake til sin gamle valuta eller opprette en ny nasjonal valuta. Slik vil det være også om landet utelukkes fra EU.

Ifølge utredningen vil det oppstå masse problem hvis et land går ut av valutaunionen, både juridiske og praktiske – hevdes det i utredningen fra Sentralbanken. Forholdet til kreditorer i andre land må avklares. I en overgangsperiode kreves det et nært samarbeid om å løse slike problem med de EU-land som fortsetter i valutaunionen. I tillegg må det bli enighet om hvor mye den nye sjølstendige nasjonalbanken har krav på av egenkapitalen til EUs sentralbank.

Som nevnt er det ikke noe traktatgrunnlag for at et land kan ekskluderes fra valutaunionen. En eksklusjon er likevel ikke utenkelig i form av politisk press som tvinger et land ut av valutaunionen, men det ville være så ”utfordrende både juridisk og praktisk at sannsynligheten for det er nær null”.


Sentralbank-utredningen beklager indirekte, men med insisterende argumenter, at Lisboa-traktaten gir medlemsstater rett til å melde seg ut av EU. Den viser blant annet til EU-domstolen som i 1964 fastslo at medlemsstatene ved innmeldingen i EU har akseptert ”en permanent begrensning i sine suverene rettigheter”. (Saken Costa v ENEL, 6/64)

Forfatteren av utredningen hevder at utmeldingsretten ble innført i Lisboa-traktaten ”for å unngå å gi inntrykk av at medlemsstatene er fanger i et udemokratisk EU.” Eller kanskje at hvis det fins en rett til å melde seg ut, så vil en ikke protestere så kraftig mot å avgi mer suverenitet til EUs institusjoner.

Uansett hva som er bakgrunnen for at utmeldingsretten nå er traktatfesta, så er forfatteren av utredningen bekymra for at regjeringer kan true med utmelding for å presse fram vedtak til sin fordel, mens velgerne kan flokkes om politikere som står for en konfrontasjonspolitikk innad i EU. Utredningen viser i den forbindelse til forslag om at artikkel 50 må endres slik at et land bare kan melde seg ut hvis det godkjennes av velgerne ved en folkeavstemning!


(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 27. februar 2010.)