tirsdag 12. april 2011

Demokrati-narrespill

EUs ”deltakerdemokrati”: Samle én million underskrifter som EU-kommisjonen kan overse.


Endelig åpnes det for at borgerne skal få mer å si i EU! Men åpningen er trang, og den innsatsen som kreves, er betydelig: Hvis du klarer å samle underskriftene til en million mennesker fordelt på minst sju EU-land har du rett til å forvente at EU-kommisjonen vurderer om det trengs et lovinitiativ slik du ønsker.

Som vanlig er ordbruken svulstig: Slike innsamlinger av underskrifter skal bli ikke noe mindre enn et ”redskap for deltakerdemokrati” i EU. Ja, Belgias Europaminister, Olivier Chastel, som i høst var talsmann for EUs Ministerråd, tok i hardt: ”Nå endrer vi oss fra et representativt demokrati til et deltakerdemokrati!” (www.eutrio.be, 30.9.2010)
Det står riktig nok i Wikipedia: ”Som noe nytt får 1 million borgere i EU mulighet til å tvinge EU-kommisjonen til å fremsette et lovforslag ved å skrive under på en erklæring.” Dette kommer nok til å stå i hundrevis av skolebesvarelser framover, men blir ikke riktig av den grunn. I EU-traktaten står det ikke ”tvinge”, det står ”oppfordre”. (Artikkel 11.4)

Fortsatt er det slik at bare EU-kommisjonen kan fremme forslag til nye lover eller lovendringer. Det kan ingen nasjonale parlamenter, ingen regjering – heller ikke om den får med seg alle andre regjeringer i EU.

Det skal ikke være lett å samle inn disse underskriftene, sjøl om det er blitt litt enklere enn i det opprinnelige forslaget fra EU-kommisjonen. Der var det slik at adresse, e-postadresse, fødselsdato, nasjonalitet og personnummer/passnummer måte oppgis for at underskriften skulle være gyldig.

Kravet om personnummer eller passnummer er nå sløyfa fra EUs side. Det er opp til hver enkelt medlemsstat om det skal kreves slike opplysninger om dem som underskriver.

Underskriftene må samles inn i løpet av tolv måneder. Klarer en ikke å samle inn nok underskrifter innen fristen, må en eventuelt starte på nytt. EU-kommisjonen har tre måneder på seg til å finne ut om den skal følge opp borgerinitiativet – og på å gi en begrunnelse hvis den ikke følger det opp.

I land som har slike muligheter for borgerinitiativ er det ofte kombinert med at det kan følges opp med en folkeavstemning hvis det kan legges fram mange nok underskrifter. Det er det ingen mulighet for i EU. Det eneste initiativtakerne til et borgerinitiativ tilbys, er retten til å legge fram argumentene sine på en ”offentlig høring på EU-nivå” som det står i lovteksten.

Den viktigste innvendingen mot EUs opplegg for borgerinitiativ er likevel at det trengs store ressurser for å gjennomføre innsamlingen av så mange underskrifter i så mange land.

En undersøkelse fra Center for Governmental Studies (”Democracy by Initiative”, 2008) viser at i amerikanske delstater er det i stigende grad de som har penger nok som kan få samla inn mange nok underskrifter raskt nok: ”Penger dominerer initiativprosessen til og med mer enn de dominerer lovgivningsprosesser (i delstatsparlamentene).”

I USA er innsamlingen av underskrifter satt bort til profesjonelle firma som spesialiserer seg på slik innsamling. Etter 1982 er det for eksempel i California ingen eksempler på innsamling basert på utelukkende frivillige krefter.

Risikoen for at big business skal ”overta” den nye kanalen for innflytelse er kanskje ikke så stor i EU. Der har storkonsern og næringslivets lobbyorganisasjoner så lett adgang til beslutningsmakta i Brussel at de ikke trenger noen innsamling av underskrifter til støtte for sine synspunkter og forslag. Men hvis målet er å påvirke opinionen, kan ordningen med borgerinitiativ gi pengemakta et nytt område å boltre seg på.


Det er allerede gjennomført to underskriftsaksjoner i EU. Den ene dreide seg om å gjøre Brussel til fast møtested for EU-parlamentet. Nå er det slik at EU-parlamentet møtes i plenum ei uke hver måned i Strasbourg og på fire to-dagers møter i året i Brussel. Sekretariatene for partigruppene med hundrevis av ansatte har arbeidsplassen sin i Brussel, men de fleste av dem må bli med til Strasbourg mens tonnevis av sakspapir og bakgrunnsdokumenter må fraktes fram og tilbake. Kostnadene er store, det er mye bortkasta reisetid, og særlig miljøvennlig er det heller ikke. Det er anslått at merkostnadene ved denne omflakkingen koster 1,6 milliarder kroner i året og at det slippes ut 19 tusen tonn CO2 ekstra.

Kampanjen for å samle all virksomheten til EU-parlamentet i Brussel ble satt i gang i 2006 og nådde 1.270.000 underskrifter. Men den innsatsen var forgjeves. Underskriftene var samla inn for tidlig, før det fantes noe vedtak om slike borgerinitiativ i EU-systemet. Initiativtakerne vil ikke sette i gang på nytt: ”Vi har bare e-postadressene, ikke gateadressene

Den andre underskriftsaksjonen sto Greenpeace bak, sammen med den nettbaserte aktivistbevegelsen Avaaz. Aksjonen samla underskrifter for et forbud mot genetisk modifiserte produkter. 9. september 2010 hadde aksjonen passert millionen, og underskriftene ble overlevert EU-kommisjonen i desember, samme dag som ordningen med borgerinitiativ var vedtatt. Tallet på underskrifter var på torsdag oppe 1.224.159. Det betyr at det fortsatt tegnes underskrifter på www.greenpeace.org.

Den store lobbyorganisasjonen for den biotekniske industrien, EuropaBio, stempla underskriftsaksjonen som et ”offentlig stunt”. Verre er det at EU-kommisjonen for lengst har gjort det klart at den ikke en gang vil ”vurdere” denne millionen med underskrifter. Underskriftene er samla før loven trådte i kraft. ”De må gjøre det om igjen”, var reaksjonen til en talsperson for EU-kommisjonen.

Det er ikke nok at det står i Lisboa-traktaten at EUs borgere har en slik rett – og at den traktaten trådte i kraft 1. desember 2009.

De to generalprøvene mislyktes. Vi venter på premieren.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen 19. februar 2011)

Ingen kommentarer: