NHO mot allmenngjøring

Med lønnsdumping som brekkstang mot det norske avtalesystemet


Loven om allmenngjøring av tariffavtaler er det viktigste forsvarsverket mot sosial dumping i Norge. Ei Tariffnemnd - der NHO og LO er med - kan vedta at en tariffavtale skal gjelde for alle som jobber innafor en bestemt bransje, eventuelt begrensa til et distrikt spesielt utsatt for sosial dumping.

NHO jobber for at den loven skal vekk – eller at den i hvert fall skal brukes minst mulig. Organisasjonen var motvillig med på allmenngjøring av en del tariffavtaler da spørsmålet for alvor ble aktuelt etter at østinnvandringen skjøt fart fra 2004 av. Etter hvert har NHO i stigende grad tatt opp kampen mot allmenngjøring av tariffavtaler.

Februar 2004: På en høring i Stortinget – før østutvidelsen 1. mai 2004 – kom det klart fram at NHO vil bruke økt arbeidsinnvandring til å presse lønningene nedover både i verkstedsindustrien og i byggebransjen. I følge daværende NHO-direktør Sigrun Vågeng var lønnskostnadene sju ganger høyere i Norge enn i de nye EU-statene: ”Økt bruk av østeuropeiske underentrepriser vil derfor være interessant i deler av næringslivet – og for skattebetalerne.”

Så enkelt så det ut for NHO: ”Enhver arbeidstaker i en bedrift i Norge, norsk eller utenlandsk, vil lønnes etter bedriftens til enhver tid gjeldende lønnssystem. Dette innebærer at det i praksis ikke vil forekomme sosial dumping på arbeidsmarkedet innenfor EØS-området.” (Sitert fra NHOs høringsdokument.)

Januar 2008: NHO-foreningen Norsk Teknologi klagde i januar 2008 hele ordningen med allmenngjøring inn for overvåkingsorganet ESA i håp om å få støtte for sitt syn om at den norske allmenngjøringsordningen er i strid med EØS-retten. ESA avviste klagen i juli 2009. Arbeideres interesser må gå foran fri flyt av tjenester, var ESAs begrunnelse for å avvise klagen fra NHO.

Februar 2009: Sammen med Norsk industri saksøkte NHO Tariffnemnda – og dermed staten – for å få dømt ugyldig nemndas vedtak om å allmenngjøre Verkstedsoverenskomsten innen skips- og verkstedsindustrien. NHO tapte i Oslo tingrett i januar 2010, men reiste ankesak for Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten sendte i oktober 2010 saka videre til EFTA-domstolen for å få avklart forholdet til EØS-retten.

September 2010: I en høringsuttalelse gikk NHO mot å videreføre allmenngjøring av tariffavtalene ved skipsverftene, ved sju petrokjemiske anlegg og for elektrikerne på byggeplasser i Osloregionen. Den eneste tariffavtalen som NHO var villig til å allmenngjøre, var det ferske vedtaket om å allmenngjøre tariffavtalen for landbruket og gartneriene.

Høsten 2010: NHO hilser vikarbyrådirektivet – eller bemanningsdirektivet som det også er blitt kalt – velkommen og sier i høringssuttalelsen rett ut det som regjeringen og LO-ledelsen prøver å dekke over: Direktivet vil kreve at begrensninger på bruk av utleie må ut av både Arbeidsmiljøloven og av en del tariffavtaler. Hvis det siste skjer, er det første gang at et EU-direktiv griper inn mot en norsk tariffavtale.

I det siste har NHO fått gjennomslag i tariffnemnda for å skjerpe kravet til dokumentasjon av dumpinglønn. Samtidig går NHO imot innføring av påseplikt, innsynsrett og solidaransvar – altså mot tiltak som nettopp kunne sikre at dumpinglønn kan dokumenteres.

Ordningene med påseplikt, innsynsretten og solidaransvar gjelder bare når tariffavtalen er allmenngjort. Da innebærer påseplikten at hovedentreprenøren har ansvar for å påse at alle ledd i kjeden av underentreprenører følger den avtalen som er allmenngjort. Innsynsretten betyr at tillitsvalgte skal ha rett til å få dokumentert at lønns- og arbeidsvilkår hos underentreprenører er i samsvar med den allmenngjorte tariffavtalen. Og solidaransvaret betyr at hovedentreprenøren står økonomisk ansvarlig for at underentreprenørene betaler den lønna som er allmenngjort.


NHO har i flere sammenhenger gjort det klart at utenlandske foretak må ha lov til å betale lønninger under minstelønningene i norske tariffavtaler. Det betyr at også norskeide foretak må kunne dumpe lønninger på den måten - hvis de bare sørger for å etablere seg i et annet land.

En kan lure på hvorfor NHO er så bekymra for at lønningene i utenlandsregistrerte foretak skal bli for høye? De er jo ikke en gang blant medlemsbedriftene!

Grunnen blir stadig mer tydelig. Alt NHO-ledelsen har sagt og gjort i forhold til sosial dumping de siste åra viser at den har tatt et strategisk veivalg: Den vil bruke lønnsnivået til arbeidsinnvandrere som brekkstang for å bryte ned det norske avtalesystemet.


Slik NHO-ledelsen framstår i debatten om arbeidsinnvandring og sosial dumping, slår den handa av de arbeidsgiverne som vil ha ordnede forhold i arbeidslivet. Men NHO er ingen monolitt i spørsmålet om sosial dumping. Byggebransjen og håndverksbedriftene har hele tida vært splitta. De arbeidsgiverne som holder fast ved tariffavtaler og ordnede forhold, og de er mange, er naturligvis ikke tjent med at andre lønner ansatte under tariff.

I den siste tida har Petter Furulnd, administrerende direktør for NHO Service, vært det store lyspunktet. Dette arbeidsgiverforbundet har vært pådriver for å få allmenngjort tariffavtalen innen renholdsbransjen – en av de bransjene mest utsatt for uverdige lønns- og arbeidsvilkår. NHO Service står nå sammen med Arbeidsmannsforbundet i kravet om å allmenngjøre tariffavtalen.

Det er ikke med glede fagforbund satser på allmenngjøring av tariffavtaler. Hele grunnlaget for fagbevegelsen bygger på at flest mulig organiserer seg på flest mulig arbeidsplasser. Hvis folk merker at de kan få tariffliknende lønns- og arbeidsvilkår uten å organisere seg, kan det etter hvert undergrave oppslutningen om å organisere seg.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 26. mars 2011)