Bukkene og havresekken

Når verdens største spekulanter får til oppgave å kontrollere seg sjøl

EU har – som Norge – hatt sitt finanskriseutvalg. Men der utvalget i Norge var noenlunde allsidig sammensatt, var EUs utvalg uhyre ensidig og snevert. Med ett unntak – kanskje - har alle medlemmene i EUs finanskriseutvalg vært forkjempere for en avregulert finanssektor og har stått for akkurat den knallharde nyliberalismen som førte fram til finanskrisa.

Lehman Brothers, Goldman Sachs, Citigroup og BNP Paribas – de var blant verdens største finanskonsern, og samtidig de som på hver sin måte bidro til å kaste verden inn den største finanskrisa på over 70 år. Halve finanskriseutvalget til EU, gitt navnet ”høynivågruppa”, kom nettopp fra Lehman Brothers, Goldman Sachs, Citigroup og BNP Paribas.


Eksemplet Goldman Sachs illustrerer hva disse fire finanskonserna har stått for. (Klassekampen 5.6.2010) Denne USA-baserte investeringsbanken har tjent enormt på den finanskrisa som har ramma skattebetalere og lønnstakere både i Europa og USA. Banken har skjøvet millioner av mennesker ut i sult ved matvarespekulasjon og har bidratt til at krisa i Hellas ble ekstra kraftig og at redningstiltaka både i USA og i Europa kom alt for seint.

I april 2010 reiste finanstilsynet i USA sak mot Goldman Sachs for at den hadde svindla amerikanske huseiere for milliarder av dollar ved å føre europeiske finansselskap bak lyset.

Goldman Sachs hadde inngått et samarbeid med et stort hedgefond som satsa store summer på å inngå veddemål imot såkalte CDO-obligasjoner, store og uoversiktlige gjeldspakker som ble solgt til dem som ikke skjønte hva de kjøpte. Goldman Sachs ville på den ene sida tjene store penger etter hvert som disse CDO-obligasjonene ble verdiløse.

På den andre sida klarte Goldman Sachs å forlenge livet til markedet for CDO-obligasjoner ved å få til kjempesalg av slike obligasjoner til bl.a. tyske IKB Deutsche Industriebank og nederlandske ABN Amro. Både IKB Deutsche Industriebank og ABN Amro gikk på store tap som tyske, nederlandske og britiske skattebetalere i siste instans måtte bære. Men Goldman Sachs tjente på det.

Til tross for alt Goldman Sachs har stått for, ble banken trukket inn da EU skulle utvikle sin strategi om finansielle tjenester i 2004, da regulering av hedge-fond skulle vurderes i 2008 og da politikken overfor derivat-markedet skulle utformes.

Men la oss se på medlemmene i ”høynivågruppa” til EU i tur og orden:

Som leder ble oppnevnt Jacques de Larosière, rådgiver for BNP Paribas, i dag kanskje største europeiske innskuddsbank. I den aktuelle debatten har han argumentert for at ”det ikke trengs mer regulering”, og at det er nok med ”mer fornuft i gjennomføringen av eksisterende regler”. Forbedringene bør være resultatet av ”bedre standarder og prinsipper som bransjen er enige om”.

Otmar Issing er rådgiver både for Goldman Sachs og Angela Merkel. Da han ble oppnevnt som medlem i høynivågruppa, ble det fra tidsskriftet The International Economy vurdert som et strategisk kupp for Goldman Sachs.

Onno Rudinger har vært nestkommanderende i Citicorp, nå er navnet Citigroup. Citigroup har verdens største finansnettverk med 16.000 kontorer i 140 land og en stab på 260.000. I motsetning til Goldman Sachs gikk Citigroup på enorme tap under finanskrisa, men ble redda av Obama-administrasjonen. Rudinger kommenterte redningsaksjonen med at “nå må vi passe oss for å overreagere med aggresiv regulering eller gjenregulering”.

Rainer Masera er leder for Lehman Brothers i Italia. Det USA-baserte finanskonsernet Lehman Brothers gikk 15. september 2008 på den kjempekonkursen som sendte all verdens finansmarkeder ut av balanse. Konkursen skyldtes årelange risikofylte spekulasjoner.

Leszek Balcerowics var finansminister i Polen på 1990-tallet og gjennomførte den sjokkterapien som The Times i 2006 kalte en ”karikatur av thatcherisme”. Året etter ble han utropt som en ”free-market champion” av Wall Street Journal og til ”en av de store heltene for liberalisme i verden” av Cato-instituttet, en tenketank som arbeider aktivt for avregulering og en liten offentlig sektor.

José Pérez Fernández er leder for InterMoney, som gir ”uavhengige og upartiske råd” til banker over hele verden. Av verdens femti største finansinstitusjoner skal alle unntatt fire være på kundelista til InterMoney.

Callum McCarthy var leder for den britiske finansovervåkinga (FSA), den som ikke klarte å se - før det var for seint - at finanskonsernet Northern Rock gikk mot dundrende konkurs alt høsten 2007 og utløste det britiske finanskaoset.

Da symptomene på en kommende finanskrise ble tydelige tidlig i 2007, var McCarthy skeptisk til å gripe inn mot hedgefond, den type fond som mer enn noe bidro både til at krisa ble utløst og til at den spredte seg så raskt og uimotståelig. Høsten 2007 stempla han krav om bedre regulering som en ”mad dog reaction” (Independent 22.10.07)

Alt dette så EU-ledelsen bort fra da den oppnevnte McCarthy som medlem av høynivågruppa, den eneste i gruppa med erfaring i slik overvåking.

Den eneste med uviss profil i denne høynivågruppa til EU er Lars Nyberg, nestkommanderende i Riksbanken, den svenske sentralbanken. Han erkjenner at det trengs regulering, men har gjentatte ganger advart mot ”overivrige reguleringer”.


Sammensetningen av denne høynivågruppa til EU er verken overraskende eller tilfeldig. Koblingen mellom EU-kommisjonen og finansverdenen er nettopp så tett. Det dokumenteres blant annet i en undersøkelse Friends of the Earth har gjennomført (Whose views count?, www.foeeurope.org ).

”Personovergangene” mellom EU-kommisjonen og finanslivet går da også begge veier. Tre ledende medlemmer av EU-kommisjonen har f.eks. gått over i toppstillinger hos Goldman Sachs, Peter Sutherland, Karel van Miert og Mario Monti. Alle tre har vært aktive pådrivere for økt konkurranse og avregulering på EUs indre marked

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 5. februar 2011)