Sesongarbeid

De useriøse arbeidsgiverne tjener mest på arbeidsvillige fra land med lave lønninger


EU har vedtatt et direktiv om hvordan sesongarbeidere kan hentes inn fra land utafor EU. Rask saksbehandling skal sikre at EU får inn i tide det som trengs av arbeidsinnvandrere til bransjer med store sesongvariasjoner, for eksempel til onnearbeid i landbruket, til gartnerier og til turistnæringa.

De som søker sesongarbeid, kan få en arbeidstillatelse som gir rett til å jobbe i et bestemt EU-land i inntil seks måneder innen et kalenderår. De må da kunne vise til en arbeidskontrakt eller et bindende jobbtilbud der arbeidsgiveren forteller hvilken lønn som skal betales og hvordan sesongarbeideren skal bo.

Det er opp til hver enkelt medlemsstat å fastlegge hvor mange sesongarbeidere som en vil ta inn fra land utafor EU.

Det kritiske punktet er hvilke lønninger og arbeidsvilkår som sesonginnvandrerne skal ha. Her knytter direktivet ordrett an til de dommene fra EU-domstolen som svekka det såkalte utstasjoneringsdirektivet så kraftig. (artikkel 16.1)

Når tjenester ytes på tvers av grenser, er såkalt utstasjonering (posting of workers) en av måtene det kan skje på. Utstasjonering betyr at et selskap har et oppdrag i et annet land og tar med seg sine egne ansatte til å gjøre jobben.

Før EU-domstolen grep inn i 2007/08 ble utstasjoneringsdirektivet forstått slik at statene gjennom lov eller tariffavtale kunne tilby utstasjonerte arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som EU-retten ikke kan sette til side. Etter dommene er det bare et uklart definert minstenivå som arbeidsgiverne til utstasjonerte arbeidstakere må overholde.

Her i Norge er det bare allmenngjorte tariffavtaler som trygger utstasjonerte arbeidsinnvandrere et noenlunde rimelig lønnsnivå. Slike allmenngjorte tariffavtaler blir det stadig færre av.


Euro-LO har stilt seg klart kritisk til sesongarbeidsdirektivet: ”Direktivet garanterer bare et minimum av ansettelsesvilkår og åpner døra for sosial dumping i stor organisert skala og for svindel”, står det i en uttalelse fra oktober 2010.

Euro-LO legger vekt på at arbeidsinnvandrere fra tredjeland er ytterst sårbare for utbytting. Slik utbytting rammer både arbeidsinnvandrerne og lokale arbeidere og kan utløse nedadgående spiraler (race to the bottom) for lønn, arbeidsvilkår og sosial trygghet

Euro-LO er bekymra når EU-domstolen og EU-kommisjonen bare tar hensyn til allmenngjorte landsomfattende tariffavtaler og ikke tariffavtaler på regionalt nivå eller på bransje- eller bedriftsnivå. De mest sårbare bransjene preges nettopp av lokale avtaler – i den grad det overholdet fins tariffavtaler i disse bransjene.

Euro-LO etterspør også klokskapen i å fremme et direktiv som fremmer økt arbeidsinnvandring på sesongbasis i en situasjon med krise i økonomien, økende arbeidsløshet og stadig stigende fremmedfrykt og rasisme.


EFFAT, det europeiske fagforbundet for dem som jobber innen landbruk, matproduksjon og turisme, er like kritisk. I en uttalelse fra 8. februar i år sies det at direktivet er en invitasjon til sosial dumping: ”Vi hilser arbeidsinnvandrere fra land utafor EU velkommen, men vi kan ikke og vil ikke godta at de diskrimineres. Alle arbeidere må sikres lik behandling og de samme rettighetene.”

Det europeiske bygningsarbeiderforbundet EFBWW sier det likedan: Alle uansett hvor de kommer fra har rett til ”lik lønn for likt arbeid på samme sted”.

Det er mulig at de faglige organisasjonene tar i i hardeste laget. Men det er jobben deres. Det er da heller ikke det nye regelverket som er det største problemet. Erfaringer fra land etter land tyder på at det er håndhevingen av offentlige regelverk som svikter. Og håndhevingen svikter fordi det er så mange arbeidsgivere som fristes av alt de kan tjene på å vri seg unna regelverket – og fordi statene setter inn så liten innsats for å oppdage det.

Det nye direktivet skal bidra til at innvandringen av sesongarbeidere fra tredjeland til EU kan øke i omfang. Det betyr at både seriøse og useriøse arbeidsgivere kan forsyne seg av et enda større hav av arbeidsvillige fra land med ekstremt lave lønninger og stor arbeidsløshet. Det tjener de useriøse mest på.


EU-kommisjonen og de fleste EU-regjeringene har i lengre tid kjørt hardt på at innvandring må til for å holde hjula i sving og for å sikre nødvendige tjenester innen helse og omsorg. I ei grønnbok om arbeidsinnvandring fra 2005 slo EU-kommisjonen at to slags arbeidsinnvandrere er ”vitale for EUs konkurranseevne” – de høyt kvalifiserte og sesongarbeiderne.

EU-kommisjonen begrunner sesongarbeidsdirektivet med at økonomien trenger stadig mer ”lavt utdannet og lavt kvalifisert arbeidskraft” utafra. Den økonomiske krisa har ført til at arbeidsinnvandringen til mange EU-land har gått ned – særlig til Storbritannia, Irland og Spania. Men både EU-kommisjonen og talspersoner for regjeringer holder fast ved at EU bare vil komme helskinna ut av krisa hvis en klarer å tiltrekke seg mange nok arbeidsinnvandrere de neste ti åra.

I fellesuttalelsen fra ni europeiske bransjeforbund sier en seg uenig i dette: Det er så mange arbeidsløse i Polen, Romania og Bulgaria at det ikke er noen mangel på lavt utdannede og lavkvalifiserte i EU. Men levekår og arbeidsvilkår i de aktuelle bransjene er sånn at det er vanskelig å få mange nok fra EU-land til å ta seg jobb der: ”Grunnen er ikke at folk ikke vil jobbe, men at de ikke vil utbyttes så grovt”.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 26. februar 2011)