Knefall for Jens?

Stoltenberg: ”Vi har håndtert vanskelige EU-direktiver før”


Kampen om postdirektivet er det mest uvisse på Arbeiderpartiets landsmøte. 15 av de 19 fylkesdelegasjonene har reist til Oslo med vedtak om at reservasjonsretten må brukes mot direktivet. De har full støtte i et enstemmig vedtak i LO-sekretariatet, der hvor LO-ledelsen møter lederne i de største fagforbunda.

En fersk undersøkelse av NorgesBarometeret viser at bare seks prosent av kommunestyremedlemmene til Arbeiderpartiet vil innføre postdirektivet i 2011. 60 prosent vil bruke reservasjonsretten og 33 prosent vil utsette direktivet slik 11 EU-land har fått godkjent.

Aldri før har ledelsen i Arbeiderpartiet stått overfor så massive krav fra egen organisasjon om å avvise et EØS-direktiv.


På pressekonferansen i forkant av landsmøtet uttrykte Jens Stoltenberg seg slik: ”Vi har håndtert vanskelige EU-direktiver før og kommet fram til gode løsninger. Det er jeg overbevist om at vi skal klare for dette direktivet også.”

Det lyder mer foruroligende enn betryggende. ”Håndtere” landsmøter har statsministeren klart før. Det er særlig illevarslende at skremslene om bruken av reservasjonsretten trappes opp.

Delegasjonen fra Rogaland har reist til Oslo med krav om å avvise postdirektivet. Men i en merknad fra fylkeskontoret påstås det ”at å ta i bruk reservasjonsretten vil innebære en stor og uforutsigbar risiko for mottiltak som kan ramme norsk eksportindustri.” (Klassekampen 6.4.2011)

Dette er skremsler uten grunnlag. EU-rettsprofessorene Finn Arnesen og Fredrik Sejersted skriver i en utredning bestilt av regjeringen at Norge ”formelt står fritt til å reservere seg mot nye rettsakter. Dette vil ikke være noe avtalebrudd, og kan heller ikke hevdes å være illojalt mot avtalen. Tvert imot må reservasjonsretten anses som en integrert og legitim del av den konstruksjon som EØS-avtalen innebærer.”

Det vi må regne med hvis vi avviser postdirektivet, er at Posten må avvikle virksomheten sin i Sverige og Danmark, i hvert fall den delen av virksomheten som dreier seg om brev under 50 gram. Men det er ingen katastrofe. Til nå har Posten et tap på 100 millioner kroner på etableringen i Sverige.


LO-kongressen i 2009 ba regjeringen om å utrede hvilke konsekvenser direktivet vil ha på norsk distriktspolitikk, på lønns- og arbeidsvilkår og på hva staten må betale for å sikre enhetsportoen og postombæring seks dager i uka over hele landet.

Utredningene har vist at kampanjeslagordet til Postkom treffer godt: Innføres direktivet, vil postombæringen bli dyr, dårlig og distriktsfiendtlig.

Det er Postens enerett til å få brev under 50 gram fram til alle postkasser i Norge som har gjort det mulig å opprettholde den såkalte ”enhetsportoen”, at det koster like mye å sende brev fra Lindesnes til Nordkapp som innen en bydel i Oslo.

Godtar vi det aktuelle postdirektivet, betyr det at Posten mister denne eneretten. Det er nok å tape noen storkunder til konkurrenter som satser på billigere og uorganisert arbeidskraft, så går Posten glipp av store deler av den postmengden som det er penger å tjene på.

Det er først og fremst i sentrale strøk langs Oslofjorden at Posten vil oppleve konkurranse hvis monopolet faller vekk. Der kan prisene presses ned, og hvis Posten i tillegg taper markedsandeler, får Posten mindre overskudd til å dekke kostnadene ved å frakte brev og pakker til og fra resten av landet.

Et stortingsflertall kan bestemme at statskassa skal dekke slike underskudd gjennom avtaler med Posten. Men da blir støtten til Posten del av hvert eneste budsjettforlik på Stortinget. I kampen mot alle andre gode formål kan det i lengden bli vanskelig å opprettholde enhetsportoen. I store deler av landet kan det bli både dyrere å sende brev og sjeldnere å få brev.

Mange lokalsamfunn risikerer at arbeidsplasser både i Posten og i næringer som yter tjenester til Posten, blir borte. Da kan grunnlaget for annen tjenesteyting også undergraves. Mange steder er butikken, barnehagen, skolen, biblioteket og busstilbudet alt på forhånd sårbare. Ringvirkningene av et svekka posttilbud kan derfor bli store.


Også i andre land er det uro om postliberaliseringa. Copenhagen Economics overleverte i fjor en rapport til samferdselsministeren som gjennomgår utredninger fra forskningsinstitusjoner i EU. I flere land har postlønninger blitt halvert, og det er en massiv overgang fra heltid til deltid, til midlertidige ansettelser og til kontraktører.

De mest dramatiske virkningene har ramma postansatte i Tyskland og Østerrike. Der ”truer liberaliseringen og privatiseringen med å omforme en offentlig tjeneste til en lavlønns-sektor.” De nye konkurrentene baserer seg i stor grad på uorganiserte deltidsansatte, ekstremt lave lønninger og uryddige arbeidsforhold – ifølge en omfattende undersøkelse i seks EU-land. (www.pique.at)

En undersøkelse som EUs eget arbeidslivsinstitutt, står bak (”Industrial relations in the postal sector”) viser at konkurransen rammer postansatte i de fleste EU-land – både de som jobber for det opprinnelige nasjonale postselskapet og de som jobber i konkurrerende selskap.

Virkningene forsterkes fordi så mye av konkurransen skjer på tvers av grenser. De store postselskapene utfordrer hverandre – og dumper lønninger og arbeidsvilkår for å vinne markedsandeler i andre land.

I Nederland er det Deutsche Post som undergraver den offentlige minstelønna på 9 euro timen. Datterselskapet Select Mail nekter å inngå noen tariffavtale med sine ansatte i Nederland – og har ”ansatt” 12.000 kontraktører som postbud uten feriepenger, uten sjukelønn, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling som svarer til ei timelønn på 6-8 euro. (WSI-Mitteilungen 5/2007)

I Tyskland er det motsatt. Der bidrar nederlandske TNT med tilsvarende dumpinglønner å presse lønningene nedover innen hele postbransjen.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 9. april 2011)