La postbud konkurrere!

Skarp konkurranse og høy arbeidsløshet gir arbeidsgivere makt

Fra 1997 har EU pålagt medlemsstatene - skritt for skritt - å bygge ned den eneretten som nasjonale postselskap har hatt til å hente og levere brev og småpakker. Konkurransen har nesten overalt ført til hardere arbeidspress, til utrygge ansettelsesforhold, til en svekka fagbevegelse og til lavere lønn for store grupper postansatte.

Postbransjen i Europa er i dag delt relativt skarpt i to. På den ene sida har vi det nasjonale postselskapet som tidligere hadde enerett på de aller fleste postsendingene. Eneretten er tatt helt vekk i Sverige (fra 1993), i Storbritannia (fra 2006) og i Tyskland (fra 2008). I de øvrige EU-land har det nasjonale postselskapet fortsatt enerett på brev under 50 gram, noen land med frist fram til 2011, andre med frist fram til 2013.

De nasjonale postselskapene dominerer fortsatt innenlandsmarkedet for vanlige brev. Det kan endre seg fort når eneretten helt forsvinner. For da kan de mest lønnsomme markedene snappes av konkurrenter som baserer seg på uorganisert og billigere arbeidskraft.

På den andre sida er det en mengde selskap, nasjonale og utenlandske, som konkurrerer om pakkepost, ekspresspost og kurerpost. På disse markedene har konkurransen økt enormt i alle europeiske land.


EUs arbeidslivsinstitutt, Eurofound, la i 2007 fram en omfattende undersøkelse av utviklingen innen postbransjen i Europa. (”Industrial relations in the postal sector”)

Undersøkelsen viser at postansatte kan rammes hardt når de nasjonale postselskapene mister eneretten. I de nasjonale postselskapene har de ansatte vært godt organisert, men i konkurrerende selskapene er det ofte ingen fagorganisering og da heller ikke noen tariffavtaler. Jobbtryggheten er også vesentlig større i offentlige postselskap enn i private. Mange steder har dette vært motivet for privatisering.

Den nye konkurransen mellom postselskap har ført til press for å få ned lønnskostnadene. Siden fagforeningene i tidligere statsselskap ofte har vært sterke nok til å hindre lønnsnedslag også etter privatisering, reduseres lønnskostnadene ved å skille ut deler av virksomheten og ved å kutte tallet på ansatte.

I nye, konkurrerende selskaper ligger derimot lønningene ofte vesentlig lavere enn i de gamle postselskapene. De nye selskapene har nettopp som strategi å vinne markedsandeler ved å tilby lavere priser fordi de satser på uorganisert og billigere arbeidskraft. Utviklingen i Tyskland er her særlig dramatisk. Det er den store arbeidsløsheten som gjør at sjøl den tyske fagbevegelsen ikke klarer å stå imot dette presset.


I Sverige ble det høsten 2001 gjennomført en undersøkelse i Posten AB og i City Mail, den viktigste konkurrenten til Posten AB. Konklusjonen var stort arbeidspress, stress, uro for framtida, mer langvarig sjukefravær enn før, flere yrkessjukdommer og stor gjennomtrekk. I City Mail var årlig gjennomtrekk den gang på 30 prosent.

I Tyskland har fagforbundet ver.di fra januar 2007 drevet en kampanje for å få myndighetene til også å vurdere arbeidsvilkår når lisenser skal gis til private postselskap. Svaret fra myndighetene har vært nei, siden Deutsche Post kommer like dårlig ut som konkurrerende selskap i de selskapene som de har skilt ut, men som de fortsatt eier.

Over hele Europa er situasjonen den samme. De postansatte opplever at arbeidsmengden øker og at krav til fleksibilitet øker. Det blir mer ubekvem arbeidstid, mer skiftarbeid og mer bruk av deltid. Mange får ei arbeidstid som kan skifte fra dag til dag og fra uke til uke.

I stedet for fast ansettelse blir det stadig mer av korttidskontrakter, ofte i form av innleie fra bemanningsselskap. Stadig flere engasjeres som sjølstendige næringsdrivende (kontraktører) i stedet for å ansettes. De har dermed ikke rett verken til sjukepenger eller til dagpenger hvis de blir gående uten jobb.


Det ville være en dårlig unnskyldning dersom en sa at denne utviklingen mot mer utrygge, mer belastende og dårligere betalte jobber kom helt uventa. En rapport fra konsulentselskapet Price Waterhouse, bestilt av EU-kommisjonen og utgitt i 1996, er prisverdig usentimental når den beskriver hvordan jobbene innen postsektoren vil utvikle seg etter hvert som konkurransen slippes løs.

Rapporten regner med at i private selskap vil ansettelsesvilkårene svekkes. Sysselsettingen vil bli ”mindre permanent”, arbeidstida vil øke og lønnsforholda vil bli ”mer fleksible”. Grunnlønna vil bli lavere, og mer av lønna vil svinge opp og ned i takt med hvor mye post som det blir å frakte.

Price Waterhouse regner også med at organisasjonsgraden vil bli lavere i private selskap enn i offentlige – med de virkninger det vil ha for lønns- og arbeidsvilkår. Også i offentlige selskap vil det bli mer bruk av deltidsarbeid og midlertidig ansatte når konkurransen øker – i følge Price Waterhouse i 1996.


Denne utviklingen er naturligvis i strid med alt som proklameres ved høytidelige anledninger i EU om utviklingen av arbeidslivet. Annethvert år legger EU-kommisjonen fram ”sosiale handlingsplaner” som skal gjøre arbeidslivet til et bedre sted å være for de ansatte. Når regjeringssjefene møtes på de såkalte EU-toppmøtene, er budskapet det samme: Arbeidsplassen din skal bli tryggere, arbeidsmiljøet bedre, innflytelsen større.

Det er de samme toppmøtene som tvinger stadig mer konkurranse inn på de postansatte som på så mange andre i europeisk arbeidsliv. Men når konkurranse slippes løs i et arbeidsliv med millioner av arbeidsløse, kan bare effektiv fagorganisering holde lønns- og arbeidsvilkår oppe. Dit er det langt i de fleste europeiske land, ikke minst fordi EUs markedsfriheter stadig oftere skyver til side rettigheter som fagbevegelsen har klart å opparbeide seg på nasjonalt nivå.


(Artikkelen er trykt i Klassekampen 24. mai 2008)