Gjør som amerikanerne!

Kan postliberalisering nedkjempes i USA, er det mulig også i Norge

Mens postansatte i Europa går på nederlag etter nederlag i kampen for å verne standarden på posttjenestene og for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, har kollegene i USA klart å slå tilbake Bush-regjeringens framstøt for avregulering, privatisering og lønnsdumping.

Det betyr ikke at pådriverne for avregulering er svakere i USA enn i Europa. Bush-regjeringen har – med god støtte fra høylytte og ressurssterke pressgrupper - satt mye inn på å tvinge fram konkurranse om postleveranser. Men til nå har godt organiserte postansatte, over 90 prosent av dem er fagorganisert, klart å slå alle slike framstøt tilbake.

En langvarig kamp endte 20. desember 2006 da en ny postlov ble vedtatt enstemmig(!) av Senatet. Den fastslår at USPS (US Postal Service) fortsatt skal være et statseid selskap med enerett til å levere vanlig brevpost og med ansvar for å levere post seks dager i uka. Loven svekker heller ikke på noe punkt lønns- og velferdsordningene for postansatte, deres arbeidsvilkår eller faglige rettigheter – stikk imot det som Bush-regjeringen hadde foreslått.


I motsetning til USA er EU på full fart mot full konkurranse om å frakte brev og pakkepost. Konkurransen er for lengst sluppet løs for alle postsendinger som veier mer enn 50 gram. For brev under 50 gram skal det i de fleste land bli full konkurranse fra 2011, for en del land i Øst-Europa fra 2013.

Det som alt er gjennomført av liberalisering, har ramma postansatte over hele Europa. Erfaringene er særlig dramatiske i Tyskland. Der betaler konkurrentene til Deutsche Post lønninger på 5 til 7 euro timen (40 til 55 kroner) og fikk 1000 av sine ansatte ut i gatene i Berlin for å demonstrere mot at det skulle innføres ei minstelønn i postbransjen på 8 til 9,80 euro timen (64 til 76 kroner) – avhengig av jobb og sted.

Slik går det i et land der folk finner seg i lønninger de ikke kan leve av – og må ha sosialstøtte i tillegg til full jobb. Og der arbeidsgivere får statsstøtte dersom de betaler lite nok(!) i lønn.

En undersøkelse som EUs eget arbeidslivsinstitutt, Eurofound, la fram i 2007. (”Industrial relations in the postal sector”) viser at konkurransen radbrekker jobbene til postansatte i de fleste EU-land.

Postansatte opplever at arbeidsmengden øker, at det blir mer ubekvem arbeidstid, mer skiftarbeid, mer bruk av deltid og mer bruk av korttidskontrakter, ofte i form av innleie fra utleiefirma. Ansatte med tariffavtale og pensjonsordning erstattes av kontraktører som jobber uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn.

Konkurransen om posttjenestene skulle føre til billigere posttjenester. Det er slik liberaliseringene har vært begrunna overfor publikum. Men virkningene har vært mildest talt tvetydige. Undersøkelser fra land etter land viser at de store bedriftskundene har tjent på liberaliseringen, men for privatkundene har brevportoen gått opp. I en oversikt fra EU-kommisjonen fra 2004 fastslås det at den vanlige brevportoen ”har økt konstant de siste ti år”. Den har fortsatt å øke også i 2005 og 2006.


Det nye postdirektivet til EU skal etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. Men Norge har i henhold til denne avtalen rett til å reservere seg mot enkeltdirektiv. Det er det all mulig grunn til.

Den rødgrønne regjeringa advarer i ei fersk stortingsmelding: ”Erfaringar frå andre land som har avvikla eineretten, tyder på at det fyrst og fremst er kundar med store postvolum som tener på at marknaden blir liberalisert.”. Det er nok å miste noen storkunder til konkurrenter som satser på billigere og uorganiserte arbeidskraft, så mister Posten store deler av den postmengden som det er penger å tjene på..

Det har vært penger å tjene på å få fram post og pakker fra store avsendere som offentlige etater, store organisasjoner og store bedrifter til mottakere i tettbygde strøk. Det er her det vil bli kamp om ”lønnsomme brev”. Og her vil konkurranse presse prisene ned. Hvis Posten ikke kan tjene penger rundt Oslofjorden lenger, hva blir da portoen på brev til og fra Nord-Norge?

Hvis prisene presses ned i tettbygde strøk, får Posten mindre overskudd til å dekke kostnadene ved å frakte brev og pakker til og fra spredtbygde områder. En stund vil statskassa dekke slike underskudd gjennom avtaler med Posten. Men da blir støtten til Posten del av hvert eneste budsjettforlik på Stortinget. I kampen mot alle andre gode formål kan det i lengden bli vanskelig å opprettholde enhetsportoen vår: det at det har kosta like mye å sende et brev innen Oslo som til og fra Finnmark

Kampen for å beholde Postens enerett på brev under 50 gram kan vinnes. Det viser erfaringene fra USA. Fra 1994 har organisasjonene til de postansatte møtt utfordringene ved å utvikle en brei allianse med fagforeninger, lokale myndigheter, næringsliv i spredtbygde strøk, viktige brukere av postsendinger og andre miljøer som gjerne ville ha et postselskap med ansvar for universelle tjenester. Denne alliansen har jobba tett sammen i over et tiår med budskapet: Hva hjelper det folk flest om det blir billigere å sende brev og pakker dersom posttilbudet svekkes, lokalsamfunn rammes - og hvis venner og bekjente må ned i lønn, flytte vekk eller miste jobben?

Her i landet kan kampen for å bevare eneretten vinnes hvis de som skjønner at de rammes, utvikler en felles kampanje for å kreve at Norge må reservere seg mot postdirektivet. Da trengs det en brei allianse av fagforeninger, bedrifter og lokale industriforening, bondelag og lokale miljøforeninger, partilag og kommunestyrer – kort sagt av alle som vil verge lokalsamfunnet sitt fra å smuldre opp ved at posttjenestene blir dyrere og sjeldnere.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen31. mai 2008)