Hvem løy?

LO-kongressen i 1994 var framsynt: - EU svekker faglige rettigheter

- Altså, det er løgn! Utbruddet kom fra Gro Harlem Brundtland som la inn alt hun hadde av intensitet. Anne Enger Lahnstein hadde akkurat sagt at medlemskap i EU kunne undergrave faglige rettigheter i Norge. Det skjedde mot slutten av den siste partilederdebatten i NRK tre dager før folkeavstemningen i 1994.
Alle visste at utfallet av avstemningen kunne avgjøres av noen tusen stemmer. Temperaturen i studio og i de hundre tusen stuene rundt om i landet var på det høyeste. Denne siste TV-debatten kunne avgjøre ”Norges skjebne” både sett fra ja-sida og fra nei-sida.
Statsministeren sa ikke at hun var uenig med Anne Egner Lahnstein. Hun sa det var løgn at EU kunne ramme faglige rettigheter.

Det statsministeren glemte å fortelle seerne, var hva LO-kongressen to måneder før, i september 1994, hadde som sin hovedbegrunnelse for å si nei til norsk EU-medlemskap. Den begrunnelsen var: “Landsorganisasjonen frykter at et EU-medlemskap vil tvinge fram svekkelser i de faglige rettighetene.”

Verre enn å glemme å fortelle hva LO-kongressen hadde vedtatt, var det at i denne avgjørende TV-debatten tok både statsministeren og daværende partileder Torbjørn Jagland sjansen på å påstå at LO-kongressen IKKE hadde sagt noe om faglige rettigheter ved et EU-medlemskap. Anne Enger Lahnstein hadde ikke LO-vedtaket med seg i studio – og kunne derfor ikke sitere hva som faktisk var vedtatt. Påstand sto mot påstand – og seerne måtte sjøl avgjøre hva de skulle tro


Foran den ekstraordinære LO-kongressen i september 1994 hadde LO-ledelsen bestilt en lengre utredning fra FAFO som ble lagt fram som arbeidsdokument kongressen. Utredningen hadde som gjennomgangsbudskap at norsk fagbevegelse kunne se ei lys framtid i møte i EU. Det var ingen fare for at faglige rettigheter kunne komme i skvis.

Til kongressen ble det også lagd en motutredning fra SME (Sosialdemokrater mot EU) og Nei til EUs faglige utvalg. Ni av LOs forbundsledere undertegna forordet.

I dette dokumentet ble det argumentert for at EU-systemet kunne undergrave faglige rettigheter på flere måter:
- EUs manglende innsats for å få ned den høye og vedvarende arbeidsløsheten ville svekke arbeidstakerne strategisk i forhold til arbeidsgiverne og kunne undergrave fagforeningers forhandlingsstyrke.
- I de fleste EU-land hadde fagbevegelsen en langt svakere stilling i forhold til arbeidsgivere og myndigheter enn i Norge samtidig som det var en klar tendens til at fagbevegelsen tapte terreng, til at landsomfattende avtaler ble erstatta med avtaler på lavere nivå og til at kollektive avtaler ble erstatta med individuelle avtaler.
- Og som en stadig mer treffsikker prognose: EU-lovgivning kunne trenge til side deler av avtaleverket og kunne på sikt svekke rekrutteringsgrunnlaget for fagbevegelsen.

Om disse synspunktene kunne det i 1994 argumenteres både for og mot. Det skjedde på LO-kongressen. Det som derimot var meningsløst - og en forkludring av en viktig samfunnsdebatt - det var å stemple det ene synspunktet som “løgn”. Men nettopp det gjorde Norges statsminister i den aller siste debatten og foran den aller største forsamlingen av velgere i EU-debatten foran folkeavstemningen i 1994.


Lisboa-traktaten slår nå fast det som EF-domstolen i mer enn tretti år har lagt til grunn: EU-retten står over enhver nasjonal lov, også nasjonale grunnlover og konstitusjoner. Likevel har EU-tilhengerne i Norge og ellers i Norden stadig framholdt at det ikke gjelder for den nasjonale arbeidsretten. Det har hele tida vært et mantra blant EU-tilhengere at arbeidsretten er del av den nasjonale suvereniteten.

I dag blir det bare patetisk når forfatteren bak FAFO-utredningen i 1994, Jon Erik Dølvik, fortsatt tviholder på at ”nasjonal arbeidsrett har forrang når det gjelder grenseoverskridende tjenesteproduksjon”. (Sagt i intervju i E24 22.11.06)


For nå har EF-domstolen gjennom en serie dommer feid all tvil til side – og gjort det på en måte som ettertrykkelig gir arbeidsgiverne makt og økt handlefrihet på bekostning av ansatte og fagbevegelsen.
Vaxholm-dommen fra desember 2007 ble oppsummert slik av det sentrale svenske nettstedet for arbeidsrettslige spørsmål, ”Lag & Avtal”: ”Det EF-domstolen ikke godtar, det er at foretak som er etablert i andre land må følge svensk tariff når de utfører oppdrag i Sverige.”
Rüffert-dommen fra april i år fastslo at en tysk delstat ikke kan kreve at byggeoppdrag bare kan gis til firma som følger den tariffavtalen som er inngått i byggebransjen i delstaten. Euro-LO stempler dommen som ”en åpen invitasjon til sosial dumping”.

Det europeiske arbeidsgiverforbundet for offentlig-eide virksomheter, CEEP, er helt på linje med fagbevegelsen og kommenterer dommen med at ”offentlige myndigheter og offentlige bedrifter mister stadig mer av sin frihet til å integrere sosiale hensyn ved offentlige anbud samtidig som forhandlingsautonomien til partene i arbeidslivet begrenses”. (3.4.08)


Disse dommene har rysta store deler av europeisk fagbevegelse. Heretter må alle domstoler - på alle nivåer – gi EU-retten forrang også framfor den nasjonale arbeidsretten. Det må alle domstoler - på alle nivåer - innrette seg etter i alle EU-land. Også domstolene i EØS-landet Norge.

Aldri før har EU framstått så utilslørt og så brutalt som et politisk system skreddersydd for kapitalmakt. Og heller ikke så uopprettelig – så sant ikke dommene utløser politiske jordskjelv som rammer kjernen i EU-systemet: de markedsfrihetene som til nå har vært heva over debatt og som har sitt feste i en EU-traktat som bare kan endres hvis ALLE regjeringene er enige om det.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen lørdag 14. juni 2008)