Debatten etter et nei

Hvorfor er alle EU-regjeringene enige når velgerne er delt på midten?

Virkelig EU-debatt blir det bare i land som holder folkeavstemninger. Blir det ja-flertall, sovner debatten raskt inn. Er det derfor nei-resultatet i Irland provoserer EU-eliten og den norske media-eliten like mye? Ja, hvem tror irske nei-velgerne at de er?

I Dagbladet kunne vi lese: ”En uvanlig allianse av nasjonalister, konservative katolikker og liberale markedstilhengere prøver å mobilisere mot traktaten.”

Dagens Næringsliv var enda mer fargerik: Motstanderne er ”kristne abortmotstandere, venstreradikalere, fiskere og bønder som frykter at subsidier skal forsvinne, pasifister som frykter NATO og næringsdrivende som frykter mer skatt.”



EU-kommisjonens egen telefonintervjuing av 2000 velgere dagene etter avstemningen viser at det var de unge velgerne som gjorde at det ble nei-flertall. Blant velgere under 30 år var det dobbelt så mange nei-velgere som ja-velgere. Men det er jo mulig at det er abortmotstandere, fiskere, bønder, pasifister og næringsdrivende som når best fram til irsk ungdom. I tillegg til nasjonalister, venstreradikalere og liberale markedstilhengere.

Kanskje var ja-sida like broket sammensatt, men ja-argumentasjonen var langt mer konsentrert: - Du tar på deg et stort ansvar ved å stemme nei: Hele EU-prosjektet rammes, Irland blir isolert, irsk økonomi vil skrante, arbeidsløsheten har alt begynt å øke.

Dessuten ble velgerne fortalt at alle andre EU-land ville ha denne traktaten. Men det argumentet slo begge veier, i hvert fall for de trassige: Det er jo bare vi som har stemmerett i hele EU. Den retten må vi jo bruke! Stemmer vi ja, er det ingen som merker det. Stemmer vi nei, må de mektige tenke seg om.


Det var jo heller ikke lett å selge en traktat som tar fra Irland innflytelse i EU. I det viktigste beslutningsorganet, Ministerrådet, har Tyskland hatt fire ganger så mange stemmer som Irland. Lisboa-traktaten vil fra 2014 gi Tyskland 16 ganger så mange stemmer.

Det går an å forstå irske velgere som ikke ville stemme for at Irland skulle miste tre fjerdedeler av stemmene sine i forhold til de største EU-land – uten å tillegge dem egenskaper som Dagbladet og Dagens næringsliv har liten sans for. Særlig når EU samtidig skal overta beslutningskompetansen på 105 nye saksfelt, og når vetoretten fjernes på 68 saksfelt, blant annet når det gjelder EU-budsjettet, energipolitikken og forskningspolitikken.



Det som åpenbart provoserer EU-eliten mest, er at ” fem millioner mennesker skal bestemme over de andre 495 millionene”.

Det går an å se det annerledes: De var bare de fem millionene i Irland som fikk anledning til å bestemme. De andre 495 millionene var umyndiggjort av sine egne regjeringer. Sjøl i land der det var et folkekrav å ratifisere Lisboa-traktaten med en folkeavstemning (Storbritannia, Sverige), ble det avvist.

Det lå an til nei-flertall mot Lisboa-traktaten i flere land enn Irland dersom velgerne ble spurt. Det er for eksempel liten grunn til å tro at det kunne blitt ja-flertall i Storbritannia. I en fersk meningsmåling fra YouGov er det bare 14 prosent av de britiske velgerne som vil at Lisboa-traktaten skal ratifiseres. Krav om folkeavstemning er reist ekstra sterkt nå etter at irene stemte nei. Men folkeavstemning om Lisboa-traktaten ble avvist av Labour-flertallet i Underhuset i mars og av lordene i Overhuset sist onsdag.

Slik har EU-regjeringene alltid innretta seg ved viktige traktatendringer. Bare to land hadde folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1992, Danmark og Frankrike. I 2001 var Irland aleine om å ha folkeavstemning om Nice-traktaten. Forslaget til EU-grunnlov fikk i 2005 støtte av velgerne i Spania, men ble avvist av velgerne i Frankrike og Nederland. Men velgerne i Frankrike og Nederland fikk ikke lov til å mene noe om Lisboa-traktaten som til 96 prosent er innholdsmessig identisk med det grunnlovsforslaget de avviste i 2005.



Det største demokratiske tankekorset er likevel ikke at godkjenningen av Lisboa-traktaten overlates til parlamentene. For EU er det atskillig verre at en reell debatt om hvordan EU skal utvikle seg, bare oppstår i land der det holdes folkeavstemninger.

Folkeavstemningene om grunnlovstraktaten utløste i 2005 en grunnleggende samfunnsdebatt både i Frankrike og Nederland. Det skjedde overhodet ikke i andre EU-land.

Det går sjølsagt an å mene at EU bør få utvikle seg i ro og fred uten innblanding fra folk flest. Men samtidig rysta nei-flertallene i Frankrike og Nederland euro-eliten såpass at det har vært brukt svært så store ord om hvor viktig det er å skape folkelig forståelse for EU-prosjektet. Det er også – etter 2005 - satt inn masse ressurser på Plan D, opplegget for ”Demokrati, Dialog, Debatt” i EU.



Frykten for folkeavstemninger om viktige traktatendringer er likevel lett å forstå. EU-traktater kan bare endres hvis det er enighet om det i alle EU-land. Da er det ikke lett å endre traktaten.

Erfaringene er dessuten problematiske. Det blir så lett nei-flertall når det holdes folkeavstemninger. Det ble Nei i Danmark i 1992, i Irland i 2001, i Frankrike og Nederland i 2005, og nå i Irland i 2008.

Ordførerne for den grønne gruppa i EU-parlamentet, Monica Frassoni og Daniel Cohn-Bendit, sier det rett ut i en pressemelding: ”Det irske nei har ennå en gang vist at nasjonale folkeavstemninger ikke er et egnet instrument for å avgjøre europeiske spørsmål. Manipulert og falsk informasjon om innholdet i traktaten og den bevisst utilgjengelige traktatteksten gjorde det umulig med en konstruktiv debatt om de virkelige temaene.”

Men la EU-kommisjonens president, José Manuel Barroso, få siste ordet: ”Hvis det var holdt folkeavstemninger om dannelsen av EU eller om innføringen av euro, tror du det hadde gått i gjennom?”


(Atikkelen er trykt i Klassekampen 21. juni 2008)