Fem grunner til å avvise EUs tjenestedirektiv

EUs tjenestedirektiv har som mål å øke konkurransen om å yte tjenester på tvers av grensene i EU. På grunn av EØS-avtalen betyr det å øke konkurransen fra alle EU-land om å yte tjenester også i Norge. Økt konkurranse om å yte tjenester fører naturligvis til at konkurransen øker også mellom de arbeidstakerne som skal yte disse tjenestene.

Det viktigste argumentet mot tjenestedirektivet er at det skal inn i et arbeidsliv som ikke tåler større påkjenninger enn det alt er utsatt for.
*
Alt som øker konkurransen i arbeidslivet, øker omfanget av sosial dumping. Det skyldes at konkurransen skjerpes på et arbeidsmarked som omfatter 28 land med enorme forskjeller i lønns- og arbeidsvilkår, i regelverk og i vilkår for fagorganisering – og der de fleste land har tilpassa seg årelang massearbeidsløshet.

Det er en bitter realitet at i dagens Europa har stadig færre arbeidstakere en fagforening i ryggen. Stadig flere jobber i bransjer og sektorer uten tariffavtale. I mange land tvinges fagforeninger – og fagforbund - til å godta avtaler som betyr lavere lønn og lengre arbeidstid.

Forslaget til tjenestedirektiv øker faren for sosial dumping nettopp fordi europeisk arbeidsliv alt på forhånd er så undergravd av ulike former for sosial dumping.

Tjenestedirektivet vil føre til at det blir langt flere utenlandske tjenesteytere i Norge - og de vil særlig rykke inn i de delene av arbeidslivet der det ikke fins tariffavtaler. Men tariffbestemte lønns- og arbeidsvilkår kan også undergraves. Enten arbeidsinnvandrerne ansettes i norske selskap eller er ansatt i utenlandske selskap som har oppdrag i Norge, er kontrollen så svak at det frister alt for mange arbeidsgivere til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår.
*
En viktig del av tjenesteytingen over grenser skjer i form av utstasjonering. Det innebærer at et utenlandsk selskap tar med seg egne ansatte for å utføre et oppdrag i Norge.

Utstasjonerte arbeidstakere har krav på ”norsk lønn” bare hvis tariffavtalen er allmenngjort. Men det hjelper ikke at tariffavtalen er allmenngjort når nye, skandaløse forhold stadig avsløres. En rapport fra forskningsstiftelsen FAFO fastslår at nesten halvparten av de bedriftene som tar imot utstasjonerte arbeidere, ikke stiller krav til lønns- og arbeidsvilkår for ansatte hos underentreprenører eller utleiefirma. (”Grenseløst arbeidsliv?”, desember 2006)
*
Det er i denne sosiale virkeligheten tjenestedirektivet skal slippes løs. Direktivet vil gjøre det enklere å yte ”tjenester” i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse og svakere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet. Det er urovekkende fordi deler av norsk arbeidsliv alt er på et sklibrett mot svakere standarder.

Tjenestedirektivet skal øke konkurransen om å yte tjenester i Norge. Det kunne vi ha tålt dersom arbeidstakerne var effektivt organisert også i det vi for lengst kaller ”utsatte” deler av norsk arbeidsliv, hotell og restaurant, veitransport, reingjøring og de mange andre tjenestejobbene som skal utsettes for heftigere utenlandsk konkurranse.

EØS-avtalen gir Norge en rett til å reservere seg mot EU-regler som EU vil ha inn i EØS-avtalen. I Soria Moria-erklæringen står det at denne retten skal kunne brukes ”hvis særlig viktige norske interesser trues” – og at regjeringen vil ”vil arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping”. De aller fleste LO-forbund har da også krevd at Norge reserverer seg mot tjenestedirektivet.

Det er nødvendig å avvise tjenestedirektivet fordi
- det øker konkurransen i arbeidslivet,
- økt konkurranse øker omfanget av sosial dumping,
- direktivet vil slå hardest ut der hvor det ikke fins tariffavtaler,
- det i neste omgang også vil undergrave inngåtte tariffavtaler,
- fordi deler av norsk arbeidsliv alt er på glid mot svakere standarder.


(Artikkelen er trykt i Oppland Arbeiderblad 9. juni 2008)