Kamp om lønnsomme brev

Brev blir ikke billigere om det blir konkurranse om posttjenester


Ikke alle brev er like lønnsomme - for et postselskap som skal få dem fram til mottaker. Noen av dem er direkte ulønnsomme. De nærmeste månedene står kampen om det skal koste mer å sende brev til og fra Finnmark enn fra Oslo til Drammen. Det er EUs 3. postdirektiv som er årsaken.

EU er på vei mot full konkurranse om å frakte brev og pakkepost. Prinsippene bak liberaliseringen ble lansert i ei såkalt ”grønnbok” i juni 1992 og blei så vidt et tema de siste månedene før Stortinget i oktober 1992 godkjente EØS-avtalen.


Liberaliseringen har skjedd skrittvis. I 1997 innførte EU konkurranse på all post over 350 gram. (EUs 1. postdirektiv) Fra 1. januar 2003 ble det så fri konkurranse om alle postsendinger over 100 gram - og om all post som krysser grenser både innad i EU og ut av EU. (EUs 2. postdirektiv)

Tre år etter ble vektgrensa satt ned til 50 gram. For brev under 50 gram kunne postmonopolene opprettholdes mot at monopolselskapene tok på seg en forpliktelse om såkalt ”universell levering” minst fem ganger i uka. Universell levering betyr enklest sagt at brev skal nå fram til alle postkasser uansett hvor en bor.


Forslaget til EUs 3. postdirektiv ble lagt fram av EU-kommisjonen i oktober 2006 og innebar at konkurransen skulle slippes løs også for brev under 50 gram innen 1.1.2009. Postansatte over hele Europa protesterte. De var redd for at konkurransen ville undergrave offentlige posttjenester, svekke servicen og føre til stor nedbemanning.

EU-kommisjonen hadde full støtte fra bl.a. Storbritannia, Tyskland, Sverige og Finland. Mot dem sto land som Frankrike, Italia, Spania. De slo ring om postmonopolene sine og ville utsette frislippet lengst mulig.

Etter en god del dragkamp både i Ministerrådet og EU-parlamentet ble direktivet vedtatt 20. februar i år. Det endelige frislippet skyves to år ut tid – til 1.1.2011. Elleve land kan vente enda to år, de fleste av dem er nye medlemsland land fra Øst-Europa.


Men mye av konkurransen på postmarkedene er for lengst sluppet løs. Sverige (fra 1993) og Storbritannia (fra 2006) har for lengst åpna hele postmarkedet for full konkurranse. Andre land har gjort som Norge, sluppet konkurransen fri skritt for skritt slik EU-direktivene har pålagt dem. Altså konkurranse for postsendinger over 350 gram fra 1997, for over 100 gram fra 2003 og for over 50 gram fra 2006.

Bondevik-regjeringen og Stortingsflertallet ville gå raskere fram enn hva EU krevde. Mot stemmene til dagens regjeringspartier vedtok Stortinget våren 2005 at grensa på 50 gram skulle fjernes fra 1. januar 2007. Det vedtaket ble omgjort av det nye stortingsflertallet etter valget i 2005.

Norge har godkjent de to første postdirektivene og tatt dem inn i norsk lovgivning. Også det tredje postdirektivet er det EU som kaller et indre marked-direktiv – og skal derfor etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. Men Norge har i henhold til denne avtalen rett til å reservere seg mot enkeltdirektiv. Samferdselsminister Navarsete har foreløpig arbeidd aktivt for å støtte de regjeringene som har holdt igjen på den endelige liberaliseringen av posttjenestene.

Det har det vært all mulig grunn til. Begrunnelsen for å fjerne postmonopolene har overalt vært at posttjenestene skulle bli billigere. Slik har det ikke gått.


Undersøkelser fra land etter land viser at de store bedriftskundene har tjent på liberaliseringen, men for privatkundene har brevportoen gått opp.

Sverige var det første landet som fjerna postmonopolet fullstendig. Det skjedde så tidlig som i 1993. Der er portoen halvert for ferdigsortert bedriftspost, mens prisen for et 20 grams brev økte med 90 prosent i løpet av det første tiåret med konkurranse. Tredjeparten av økningen skyldtes at det ble innført moms på posttjenester, men økningen er likevel svært stor sett i forhold til at inflasjonen det samme tiåret var på 14 prosent. Portoen til nordiske naboland økte med 129 prosent.

I andre land er tendensen den samme. I en oversikt fra EU-kommisjonen fra 2004 fastslås det at den vanlige brevportoen ”har økt konstant de siste ti år”. Økningen er likevel i de fleste land klart mindre enn i Sverige.

Tyskland og Nederland er blant unntakene. Der sank portotakstene 2-3 prosent fra 2000 til 2005. I Tyskland er årsaken ganske sikkert den dramatiske lønnsdumpingen fra konkurrentene til Deutsche Post, en lønnsdumping som også har ført til lavere lønninger i Deutsche Post. I Nederland driver Deutsche Post på sin side aktiv lønnsdumping for å vinne markedsandeler fra det tidligere statsselskapet TNT.


Over hele Europa rammes postansatte når postmonopolene fjernes. I monopolselskapene har de ansatte vært godt organisert, men i de konkurrerende selskapene er det ofte ingen som er organisert. Sverige er et unntak. Der er CityMail, eid av Posten Norge, viktigste konkurrent til Posten Sverige, og de ansatte i CityMail har samme tariffavtale som i Posten Sverige. Belgia er også et unntak fordi tariffavtalen for postansatte er allmenngjort.


I de fleste land står derfor de tidligere monopolselskapene under press fra konkurrenter som tilbyr lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår. De baserer seg i stor grad på deltidsansatte og korttidsansatte, og gjennomtrekken er stor. Det er den store arbeidsløsheten som gjør slikt mulig.

Det er Royal Mail i England som foreløpig har møtt denne utfordringen mest offensivt. Tidligere har selskapet i stor grad tatt inn såkalt ”tilfeldig arbeidskraft”. Det brukes nå i langt mindre grad som ledd i en strategi for å konkurrere på grunnlag av kvalitet både for de ansatte og på de tjenestene som skal ytes.

(Artikkelen er trykt i Klassekampen 10. mai 2008)