Lamslått eller kampklar?

Tre EU-dommer har skremt europisk fagbevegelse - men er den skremt nok?

Det er noen små tegn til at tre dommer i EF-domstolen kan vekke europeisk fagbevegelse fra en lang, lang EU-dvale. Men våkner den nok – i mange nok land?

De to første dommene fra desember 2007, Laval(Vaxholm) - og Viking-line-dommene, ble lengre sør i Europa oppfatta som om de mest angikk skandinaver. Rüffert-dommen fra april viste at alle disse dommene henger nøye sammen, og at de reiser så dramatiske perspektiver at Euro-LO kalte den siste dommen ”en åpen invitasjon til sosial dumping”.

Et tegn på den nye uroen er at faglige tillitsvalgte fra Tyskland, Frankrike, England og Spania reiste til Stockholm siste helga i mai for å møte nordiske tillitsvalgte. Møtet var lagt opp som et billigtreff, langt fra standarden når forbundstopper møtes på tvers av grenser – og av alle steder i matsalen på Södra Latins gymnasium. Her er noen bruddstykker av debatten:

Johan Lindblom, leder for Byggettan, Stockholmsavdelingen til det svenske bygningsarbeiderforbundet (Byggnads), starta med å si at dommene er en trussel mot konfliktretten og gir grønt lys for dumping av lønninger.

Lindblom har stått midt oppe i konflikten med det latviske selskapet Laval om byggeoppdraget i Vaxholm. Han beklagde at noen ”frustrerte bygningsarbeidere” ropte ”go home” til de latviske bygningsarbeiderne, og understrekte at verken forbundet eller de lokale fagforeningene sto bak slike holdninger.

- Det kampen sto om, var at arbeidsinnvandrere ikke skal diskrimineres verken på lønn eller arbeidsvilkår. Det som Laval-dommen forbyr, er den retten svensk fagbevegelse har hatt til å bruke stridsmidler som blokade og sympatiaksjoner for å tvinge arbeidsgivere til å inngå tariffavtale også for utenlandske arbeidstakere.

- Før folkeavstemningen i 1994 fikk vi garantier fra regjeringen og LO-ledelsen om at aksjonsretten vår var trygg. Med slike garantier i ryggen stilte vi oss bak innmeldingen i EU. Dommen i Laval-saken viste at garantiene var uten verdi.

Ifølge Lindblom sier Byggnads likevel ja til EU-medlemskap. Kravet er nå at Riksdagen ikke må ratifisere Lisboa-traktaten hvis ikke regjeringen får forhandla fram en protokoll som del av traktaten, og som fastslår at svensk arbeidsrett er unntatt fra EU-retten.

Hva Byggnads vil gjøre hvis den borgerlige Reinfeldt-regjeringen ikke vil ha – eller ikke får forhandla fram – et slikt unntak, sa Lindblom ingen ting om. Men han stiller på et møte i Håndverkeren i Oslo allerede på mandag, så den som spør, kan kanskje få svar.

Til møtet i Håndverkeren kommer også Heinz-Werner Schuster fra Düsseldorf der han leder AfA, arbeidsfellesskapet for faglige tillitsvalgte innen det sosialdemokratiske partiet. Schuster la ikke fingrene i mellom:

- Vi har slåss for streikerett og lik lønn for likt arbeid. Rüffert-dommen kan kaste oss 150 år tilbake. Den er ikke uttrykk for dommernes personlige meninger. Den uttrykker rett og slett det som er innholdet i Lisboa-traktaten.

- Rüffert-dommen er i strid med ILO-konvensjon 94, den som gjør det mulig å kreve lønn tilsvarende tarifflønn ved arbeid for offentlige oppdragsgivere. Den konvensjonen er derfor i fare.

- ILO-konvensjonene har eksistert i over 60 år – generasjoner av fagforeningsmedlemmer har slåss for dem – nå kan de feies til side av en domstol uten demokratisk forankring. Det verste er at hvis ILO-konvensjonene svekkes i Europa, så svekkes de over hele verden. Det er europeiske land som har vært pådrivere i ILO. Tar det slutt, kan det eneste globale regelverket for arbeidslivet bryte sammen.

Fagforeningsaktivisten Pat Stewart fra Unite, Englands største fagforbund, fulgte opp med eksempler på faglig kamp som viser at mange begynner å skjønne at det er ikke sånn som Margaret Thatcher sa, at det som kommer til England fra Brussel, er sosialisme.

Pascal Samoud, generalsekretær for den franske fagbevegelsen Force Ouvrière i distriktet Haute-Loire, fastslo at både i samfunnsdebatten og i arbeidslivet går skillet nå mellom dem som vil at alle har rett på samme lønn for samme arbeid på samme arbeidsplass og dem som ikke vil ha det sånn.

Nestleder i det svenske Transportarbeiderforbundet, Martin Viredius, oppfatta Rüffert-dommen som ”den store smellen”. - Vi frykter at vi er på vei mot amerikanske tilstander. Skal vi godta den nye traktaten, må vi ha unntak for alt det arbeidsrettslige. Er det noe vi kan, så er det å forhandle – og vi har en sterk forhandlingsposisjon. Hvis Sverige ikke ratifiserer Lisboa-traktaten, faller hele traktaten.

Josefine Brink fra riksdagsgruppa til Vänsterpartiet stilte utfordringen like offensivt: - Vi har makt til å stoppe dette: Vi kan si til EU at vi kan godta Lisboa-traktaten – men bare hvis vi får unntak som garanterer at svensk arbeidsrett kan utvikles uavhengig av EUs regelverk.

- Men to hindre må overvinnes: Det må bli flertall i Riksdagen for at Lisboa-traktaten betyr å avstå suverenitet - og at det derfor trengs ¾ flertall for å godkjenne den. I tillegg må en god del sosialdemokrater stemme sammen med Vänsterpartiet for å nå opp til den fjerdeparten som kan hindre at traktaten godkjennes.

- Men foreløpig toner den sosialdemokratiske ledelsen ned betydningen av dommene. De sier at dette kan vi ordne nasjonalt. Vi kan respektere dommen - og i stedet endre arbeidslovene våre slik at EF-domstolen kan godta dem.

Det avgjørende spørsmålet blir: Kan den svenske fagbevegelsen finne seg i en så unnfallen strategi fra det sosialdemokratiet som den etter LO-kongressen for ei uke sia fortsatt gjorde til sin eneste samarbeidspartner?

(Artikkelen er trykt i Klassekampen 7. juni 2008)