Klimapolitikk i stampe

Klimakvoter, karbonfangst og fornybar energi er blitt månelandinger i løs luft

Trass i global krise med stagnasjon i produksjon og forbruk sprenger klimautslippene alle forsvarlige grenser. Klimapanelene til FN har satt en global oppvarming på to grader som vippepunktet over mot helt uberegnelige klimakatastrofer.

I november fastslo Verdensbanken, som ikke på noen måte er kjent for miljøradikalisme, i rapporten «Turn down the heat» at «den globale temperaturen kommer til å øke med 4 grader» hvis det fortsetter som nå. I «World Energy Outlook 2012» tok Det internasjonale energibyrået IEA enda hardere i. IEA varsla en temperaturøkning på seks grader!

Som i Norge har klimapolitikken i EU kjørt seg fast i politiske motsetninger. I Norge er Arbeiderpartiet den tunge klampen om foten for alle som vil en mer offensiv klimapolitikk. I EU går motsetningene på kryss og tvers mellom regjeringer som presses av tunge næringsinteresser til å holde igjen så godt de kan.

På svært kort sikt går klimapolitikken i riktig retning. EU vil f.eks. klare målet om å redusere klimautslippene med 20 prosent innen 2020. Det skyldes mer økonomikrisa enn klimatiltaka. I mange EU-land har produksjon og forbruk gått ned de siste åra. I andre land er veksten helt minimal. «Lokomotivet» Tyskland hadde f.eks. en vekst så lav som 0,4 prosent i fjor.

Det burde derfor være mulig å gå inn for langt større klimakutt enn 20 prosent. EU-kommisjonen prøvde vinteren 2010 å få regjeringene med på å heve utslippsmålet til et kutt på 30 prosent innen 2020. Det førte ikke fram. Tyskland og Frankrike gjorde det klart at kutt på 30 prosent forutsatte at andre store utslippsland utafor EU forplikta seg til noe tilsvarende.

Men det er ikke nok å kutte klimautslippa med 20 prosent. De globale klimautslippene må mer enn halveres innen 2050 for at klimautfordringene skal mestres på noenlunde forsvarlig vis. I så fall må EU, Norge og andre høyt industrialiserte land kutte utslippene sine med 80 prosent. For å nå fram dit må hele samfunnet bygges om på måter som ingen partier har vågd å gå til valg på.

EU-kommisjonens veikart fram mot 40 prosent mindre utslipp i 2030, 60 prosent mindre i 2040 og 80 prosent mindre i 2050 er blokkert av et polsk veto – et veto som mange andre regjeringer kryper i skjul bak.


Som Norge har EU satsa på fem ulike virkemidler i klimapolitikken:
- Kjøp og salg av klimakvoter.
- Lagring av CO2 slik denne klimagassen ikke slipper ut i atmosfæren.
- Utvikling av fornybare energikilder.
- Forbud og påbud av teknisk art – som krav til hva kjøretøyer kan slippe ut og hvordan bygninger skal bygges og varmes opp.
- Subsidiering av varmepumper, av ovner som utnytter brennstoffet bedre og av andre produkter som kan bidra til å få ned klimautslippene.

De tre siste virkemidlene fungerer er mest i rute. EU har satt som mål at fornybar energi skal stå for 20 prosent av energiproduksjonen i 2020. Ikke alle land er på sporet dit, men i Tyskland f.eks. har solenergi i perioder stått for nesten halvparten av energiforsyningen. Derimot har både CO2-fangsten og kvotemarkedet kjørt seg fast.

I 2007 satte regjeringssjefene i EU seg som mål å få på plass 12 demonstrasjonsanlegg for CO2-fangst – eller karbonfangst som ikke-kjemikere pleier å si. Det skulle skje innen 2015 slik at karbonfangst kunne drives kommersielt innen 2020. Enkelte norske EU-entusiaster ble svært opprømt over at EU var på vei med en helt annen fart enn på Mongstad.

Nå er det i beste fall fem slike anlegg som ifølge Europaportalen har «en slags fremdrift». Kommersiell karbonfangst innen 2020 er urealistisk. Et direktiv for karbonfangst har i ettertid møtt motstand i mange EU-land. Tyskland og Polen er blant de sterkeste motstanderne.

Problemet for systemet for kjøp og salg av klimakvoter er at kvoteprisen gjennomgående har vært for lav til at det har fått noen betydning for klimautviklingen.

Da EU satte i gang kvotesystemet sitt i 2005, ble det fordelt så mange kvoter at kvoteprisen etter et par års tid nærmest falt til null. Mange bedrifter hadde kvoter å selge, men få hadde bruk for å kjøpe.

I 2008 satte EU den samlede kvotemengden atskillig strammere, slik at kvotesystemet noen måneder fungerte mer etter hensikten. Så slo finanskrisa til. Fra høsten 2008 greide mange bedrifter og energiselskap seg med lavere utslipp av klimagasser enn de hadde kvoter til.

Dermed falt kvoteprisen – fra 17 euro for et utslipp på ett tonn CO2 i 2008 til ned mot 6 euro i store deler av 2012. For at f.eks. karbonfangst skal bli lønnsomt kommersielt regnes det med av kvoteprisen må opp i godt over 40 euro, kanskje det dobbelte.

Det er EU-kommisjonen som er den aktive pådriveren for klimapolitikken i EU mens regjeringene som har holdt igjen. Økonomikrisa med økende statsgjeld og arbeidsløshet har ført til at de fleste regjeringene ser effektiv klimapolitikk som en luksus de ikke har råd til.

Tidligere har EU-kommisjonen kunnet regne med støtte fra EU-parlamentet i klimapolitikken. Det kan den ikke lenger. Den største partigruppa, sentrum-høyre-partiet EPP, har fått stadig mindre sans for det EU-kommisjonen foreslår.
De to miljørådene ved den norske EU-delegasjonen i Brussel melder i sin siste halvårsrapport om «steile fronter i EUs miljø og klimapolitikk». En rekke medlemsland med Polen som anfører «er skeptiske til økt ambisjonsnivå i EUs klimapolitikk etter 2020».

EU-kommisjonen er derfor forsiktig med å ta nye, konkrete initiativ – og satser i stedet på å kontrollere at tidligere vedtak blir gjennomført.

Miljøkreftene prøver å vinne forståelse for at «grønn vekst» er den beste veien ut av økonomikrisa og arbeidsløsheten. Energieffektivitet – det å få mer gjort med mindre innsats av energi – er ett av virkemidlene. Et utall av forskningsrapporter peker i slike retninger. Men politisk er den «grønne veksten» foreløpig mer honnørord enn handling.

(Trykt i Klassekampen lørdag 19. januar 2013)