Kilevinken fra Brussel

EU-kommisjonen vil ha en EØS-avtale der Norge blir bandhund med enda kortere løpestreng.

”Utnytt handlingsrommet i EØS bedre!”
- Det var ett av de få tydelige budskapene fra den Europautredningen som ble lagt fram i januar.
- Å utnytte handlingsrommet var ett av de åtte alternativene til dagens EØS-avtale som Alternativrapporten, lagt fram i mars, la vekt på – den rapporten som 16 organisasjoner sto bak for å få til en reell debatt om EØS-avtalen.
- Å utnytte handlingsrommet var hovedinnholdet i den stortingsmeldinga om EØS-avtalen som regjeringen la fram i oktober.

EU-kommisjonen går nå i stikk motsatt retning. Den har lagt fram en rapport som går inn for å endre EØS-avtalen slik at handlingsrommet for Norge blir mindre. EUs Ministerråd skal behandle rapporten i januar og fatte vedtak om hva EUs linje skal være.

Det har Ministerrådet ment noe om før. I desember i fjor vedtok EUs Ministerråd at EØS-avtalen burde endres på to måter: Den måtte bli mer omfattende og mer automatisk. Det har EU-kommisjonen fulgt opp.

EU-kommisjonen går inn for at Norge skal skremmes til ikke å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen. Den innebar at Norge kunne reservere seg mot å ta inn i norsk lovverk direktiv eller forordninger som Norge ikke var tjent med.

Reservasjonsretten måtte være en del av EØS-avtalen for at den ikke skulle være i strid med Grunnloven. Men den var også på andre måter en sentral del av avtalen. ”Reservasjonsretten ble forhandlet fram og ført inn i EØS-avtalen for å brukes” sa statsminister Harlem Brundtland i den avsluttende EØS-debatten i Stortinget i oktober 1992.


EØS-avtalen beskriver i artikkel 102 hva som skal skje hvis reservasjonsretten brukes. Hvis et direktiv eller en forordning avvises ”skal den berørte del av vedlegget betraktes som midlertidig satt ut av kraft, med mindre EØS-komiteen bestemmer det motsatte”. (EØS-komiteen er det beslutningsorganet der Norge møter EU i forbindelse med EØS-avtalen)

Det betyr at EU kan velge å sette deler av EØS-avtalen ”ut av kraft”, men ikke hvilke som helst deler. Alle direktiv og forordninger er gruppert i vedlegg til avtalen. Det er i alt 22 vedlegg. Det er ”den berørte del av vedlegget” som kan tas ut av EØS-avtalen.

I EØS-meldinga fra oktober beskriver regjeringen dette slik: ”Det vil etter norsk syn kun være den direkte berørte del av det aktuelle vedlegget som eventuelt vil kunne suspenderes.” Det har vært forstått slik at den berørte delen er de rettsaktene som saklig sett ligger nærmest opptil den rettsakten som Norge reserverer seg mot.

Hensikten med en suspensjon har til nå vært forstått slik at den skal gjenopprette balansen mellom Norge og EU hvis Norge påfører EU ulemper ved å reservere seg mot en bestemt rettsakt.

Det er her EU-kommisjonen lanserer et grunnleggende nytt perspektiv: Suspensjoner må brukes for å skremme Norge fra å bruke reservasjonsretten. EU-kommisjonen ordlegger seg slik:
”For å hindre ethvert forsøk … på å inkorporere EØS-relevant EU-lovgivning på en selektiv måte, må EU åpenbart sikre at den delen av vedlegget som til slutt suspenderes, slår ut negativt på partens interesser”.

EU-kommisjonen vil at suspensjonen skal være en straffereaksjon. Det er noe EØS-avtalen ikke hjemler. Artikkel 102 forutsetter en saklig vurdering av hva som er de ”berørte” delene av vedlegget, en vurdering som avtalepartene skal fastlegge forut for spørsmålet om en reservasjon oppstår.


Foreløpig er reservasjonsretten bare brukt mot EUs tredje postdirektiv. Det ga EU rett til å suspendere ”berørte deler” av det vedlegget der postdirektivet er plassert. Problemet for EU er at de mest berørte direktivene er de to andre postdirektivene, de som påbyr konkurranse for all post over 50 gram.

Skulle EU velge å suspendere de to andre postdirektivene, betyr det at hele postsektoren tas ut av EØS-avtalen. For oss i Norge ville det økonomisk og distriktspolitisk ha flere fordeler enn ulemper. Det ville også gjøre det enklere å opprettholde gode lønns- og arbeidsvilkår i hele postbransjen.

Det er vanskelig å se at det fins andre rettsakter som er ”direkte berørt” av at Norge reserverer seg mot det tredje postdirektivet. Det er i hvert fall et langt EØS-rettslig sprang fra klyngen av de tre postdirektivene til andre rettsakter i det aktuelle vedlegget. Det er her EU-kommisjonen har kjørt seg fast hvis den skal holde seg til jussen i EØS-avtalen.


Det er Ministerrådet som avgjør hva EU skal mene om det som EU-kommisjonen foreslår. Der møtes statsråder fra alle medlemsland, og det kan godt tenkes at de vil være like stri som EU-kommisjonen når det gjelder den norske reservasjonsretten. Det er en rettighet som ingen EU-land har.

EU kan ikke endre EØS-avtalen uten av det avtales med Norge, Island og Liechtenstein gjennom forhandlinger. For det første åpner det mulighet for en reforhandling av EØS-avtalen også på andre punkter.

For det andre står Norge ikke uten mottrekk hvis EU skulle gå inn for å suspendere deler av EØS-avtalen som går utover det som avtalen juridisk gir anledning til, for eksempel ved å begrense markedsadgangen for norsk fisk – noe ivrige EU-tilhengere stadig ser for seg. Men da stanger EU mot klare WTO-regler.

Innen WTO er hovedregelen at medlemsstatene står fritt til å redusere handelshindringer, ikke til å øke dem. Det betyr at hvis EU setter inn mottiltak som begrenser markedsadgangen for Norge i forhold til den som EØS gir oss, er det svært sannsynlig at Norge ville vinne en tvistesak innen WTO.

Det betyr at en eventuell EU-straff mot Norge, hvis en forutsetter at EU tumler med slike hevntanker, må settes inn på områder som ikke angår markedsadgangen.

Men hvor onde tanker har en sammenslutning av stater som får så mye ros for å skape fred i Europa?

(Trykt i Klassekampen lørdag 22. desember 2012)