EU fra krise til krise

Skritt for skritt låser EU seg til en krisepolitikk som kaster millioner av mennesker ut i arbeidsløshet.

EU-politikerne – enten de jobber fra Brussel eller fra nasjonale hovedsteder – har stått ganske maktesløse overfor hver ny fase i kriseutviklingen.. Krisehåndteringen har vært prega av et styringskaos som gang på gang trua med å ende i et styringsvakuum.

Kuttpolitkkken spredte seg fra land til land og slo stadig hardere ut både sosialt og politisk. Regjeringer falt, ikke bare i kriseland som Irland, Portugal, Spania, Italia og Hellas, men også i Frankrike, Romania og Slovakia.

Hjelpepakkene fra EU og IMF ble rost av både politikere og media – enda de kom som lån som økte statsgjelda i land der den på forhånd var alt for stor. Finansmarkedene var derfor umedgjørlige: det gikk ikke lang tid før rentene på statsobligasjoner fra land i krise steg mot nye høyder – langt utover det som regjeringer med håpløst stor statsgjeld hadde muligheter for å betale.

Økonomikrisa har rysta integrasjonsprosjektet til det innerste. Men det er arbeidsløshenten som er det mest dramatiske både for de millionene som rammes og for samfunnsutviklingen. Det setter spor etter seg i tiår framover at hver fjerde greker og spanjol og mer enn annenhver gresk og spansk ungdom går uten arbeid.

Det blir stadig mer åpenbart at euroen har ført medlemsstatene i eurosonen inn i et uføre med i prinsippet to mulige utveier:
- enten at eurosonen brytes opp slik at den bare omfatter de land som likner mest på Tyskland økonomisk (Nederland. Østerrike og Finland),
- eller at euroen reddes ved at de offentlige økonomiene sentraliseres innen et føderalt statssystem.

Det politiske problemet for EU er at en utvikling mot en europeisk sentralstat ikke har noen demokratisk forankring. Få ledende politikere våger å gå til valg på et slikt program – hvis det forutsetter at de gjør det klart for velgerne hva det innebærer. EU har derfor de siste par åra famla seg fram skrittvis i retning av mer sentralmakt.


I september 2011 kom «Six Pack»-lovverket som strammer til den Stabilitets- og vekstpakten som EU la til grunn for valutaunionen i 1997. Krisekaoset skal løses ved å bøtelegge de regjeringene som har minst penger.

Statsbudsjettene i medlemsstatene skal under streng kontroll. Forslag til statsbudsjett skal sendes til EU-kommisjonen seinest i april hvert år. EU-kommisjonen og EUs finansministre skal avgjøre om forslaget har en ”makroøkonomisk balanse” som er ”forsvarlig” sett fra Brussel.

Fra og med 2012 kan statene ikke øke utgiftene fra år til år mer enn veksten i nasjonalproduktet. Det betyr at de aldri kan øke det offentlige forbruket mer enn det private. Øker de utgiftene mer enn veksten i nasjonalproduktet, må regjeringen betale en straff på to promille av bruttonasjonalproduktet (bnp).

To promille kan høres lite ut, men som bot kan det svi. For Norge ville det i 2011 ha betydd en bot på 5,4 milliarder kroner. Hele budsjettet til Miljøverndepartementet vårt var på 4,9 milliarder kroner.


I desember 2011 kom neste skritt med den «fiskalpakten» som Angela Merkel hadde krevd så lenge. Denne pakten skjerper budsjettdisiplinen enda mer både i og utafor eurosonen.

«Fiskalpakten» krever at statsbudsjettene aldri skal ha et ”strukturelt underskudd” som er større enn en halv prosent av bnp (bruttonasjonalproduktet). Dette kravet strammer ytterligere inn ett av krava i ”stabilitets- og vekstpakten” fra 1997, det at budsjettunderskuddet må holdes under tre prosent av bnp.

Men midt i ei alvorlig økonomisk krise er alle slike krav meningsløse. De fleste euroland har underskudd på statsregnskapet på fra tre til ti prosent.

Det betyr at de fleste euroland må stramme kraftig inn på den offentlige økonomien for å overholde fiskalpakten. Når alle EU-land strammer inn samtidig, skrumper alle markedene som skulle gi grunnlag for den veksten som trengs for å få ned arbeidsløsheten. Det gjelder både de innenlandske markedene og eksportmarkedene i andre EU-land.

Fiskalpakten ble ikke tatt inn i EU-lovverket. Det ville ha krevd traktatendring, og da måtte alle de 27 regjeringene vært enige om det. Reglene i fiskalpakten skal i stedet inn i nasjonal lovgivning ”med bindende kraft og av permanent karakter, helst i konstitusjonene”.. (Art. 3.2) Fiskalpakten defineres dermed som en sjølstendig traktat, formelt uavhengig av EU. Alle EU-land unntatt Storbritannia og Tsjekkia har undertegna fiskalpakten.

Men dermed glipper alle demokratiske ordninger som følger av EU-traktaten – uansett hvor gode eller dårlige de måtte være. EU-kommisjonen tillegges myndighet som ikke er underlagt noen demokratisk eller juridisk kontroll, verken fra EU-parlamentet, fra medlemsregjeringene eller fra EU-domstolen.

Fiskalpakten løser heller ingen akutte kriseproblem i land som Hellas, Irland, Portugal, Spania og Italia. Det pakten fastlegger, er hvordan EU skal samordne statsbudsjettene i land med svært ulik økonomisk utvikling.

Men fiskalpakten stiller bare krav til den offentlige økonomien, ikke til den private. Bortsett fra Hellas var det låneveksten i privat sektor som kasta land etter land ut ei krise som ble ei krise også for statskassene når bankene “måtte reddes”.

Fra august har EU derfor krongla seg fram til et forslag om enda et skritt mot mer sentral makt. Den såkalte ”bankunionen” skal gi EUs sentralbank i Frankfurt ansvaret for å overvåke alle de største bankene i eurosonen. Overvåking i nasjonal regi har EU-kommisjonen ikke noen tillit til lenger.

Sentralbanken skal ikke bare overvåke, den skal overta retten til å gi lisens til bankvirksomhet – og til å avvikle banker ved å trekke lisensen tilbake. En så grunnleggende suverenitetsavståelse har fått mange regjeringer til å nøle med å gi grønt lys for bankunionen.

For EU blir 2013 et år med stor uvisshet både politisk og økonomisk. Det er i alle fall sikkert.


(Trykt i Klassekampen lørdag 29. desember 2012)