Alt såre vel med EØS?

Arbeiderpartiet vil ikke stille samme krav til EØS som Euro-LO stiller til EU

Da partisekretær Raymond Johansen sist lørdag møtte de 561 delegatene på den årlige Trondheimskonferansen, de fleste var faglige tillitsvalgte, ble han hilst velkommen med denne utfordringen: “Hvis du begeistrer oss, vinner du valget. Hvis ikke, taper du..”

Partisekretæren møtte forsamlingen med ei kald skulder: Arbeiderpartiet vil ikke endre en tøddel i EØS-avtalen uansett hva LO-kongressen måtte vedta om EØS. Det begeistra ikke.

Over hele Europa har faglige rettigheter lenge stått under press. ”EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.”

Så krast ble situasjonen i EU beskrevet i mars 2006 – to år før krisa slo til – i en fellesuttalelse fra de tre sentrale delene av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en europeisk paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner.

Den stadig økende konkurransen på EUs indre marked har ført til flere utrygge jobber, større lønnsforskjeller og fare for at fagbevegelsen undergraves og svekkes. Pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger rammes i mange tilfeller. Det er konklusjonene i en serie undersøkelser om hvordan konkurransen på EUs indre marked påvirker arbeidslivet i Vest-Europa. (www.pique.at)

Om dette var sant før krisa, er det ikke blitt mindre sant som følge av krisa. Det dokumenterer Euro-LOs forskningsinstitutt ETUI i rapport etter rapport.

Da er det ekstra truende at EU-domstolen med en serie dommer i 2007-08 fastslo at grunnleggende faglige rettigheter heretter skal underordnes markedsfrihetene til EU.

EU-domstolen begrenser konfliktretten (Viking Line- og Lavaldommene), begrenser adgangen til å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffertdommen) og retten til en prinsipiell likebehandling av utenlandske og innenlandske selskap hvis de utenlandske tar på seg oppdrag innenlands (Luxemburg-dommen).

EU-domstolen har med dommene sine etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen i Europa gjennom faglig og politisk kamp har fått etablert for innenlandske selskap.

I tidsskriftet “Arbeidsrett” skriver Norges ledende ekspert på europeisk arbeidsrett, professor Stein Evju, følgende: ”Med den tilnærming EU-domstolen har bygget på, og den rettstilstand domstolen derved har etablert, er i realiteten selve fundamentet for de kollektivarbeidsrettslige ordningene og tariffavtalesystemet truet.” (nr. 1-2/2010)

Dette er dramatisk for den norske arbeidslivsmodellen. Det er like dramatisk for utviklingen av arbeidslivet innad i EU. Dommene forrykker styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

Det kan ikke overraske at fagbevegelsen i Norge og i mange andre europeiske land setter mye inn på å finne veier ut av denne situasjonen.


Her i Norge har forbund etter forbund de siste månedene stilt krav om at EØS-avtalen ikke må sette til side lov- og avtalefestede arbeidstakerrettigheter.

Fagforbundet, EL- & IT-forbundet, Postkom, Handel og Kontor og Utdanningsforbundet står sammen om to krav:
- at EØS-avtalen ikke griper inn mot norske tariffavtaler.
- at EØS-avtalen ikke svekker faglige rettigheter eller den norske arbeidslivslovgivningen.

Vedtaket til EL- & IT- forbundet hadde som siste punkt: “Dersom dette ikke er mulig, må avtalen sies opp og erstattes med mer ordinære handelsrelasjoner mellom Norge og EU.”

Når Stoltenberg og Flåthen reagerer så kraftig mot de to krava, må det være fordi de ikke tror EØS-avtalen gir et slikt vern av norske tariffavtaler eller norsk lovgivning for arbeidslivet.

Det trodde heller ikke flertallet i EU-parlamentet da det så tidlig som i oktober 2008 - med overraskende stort flertall (474 mot 106) – vedtok at markedsfrihetene ikke skal være overordna grunnleggende rettigheter som retten til å inngå tariffavtaler og til å gå til arbeidskonflikt.

Parlamentet gikk inn for en juridisk bindende sosialprotokoll knytta til EU-traktaten som skulle sikre at konfliktretten ikke underordnes den frie flyten av arbeidskraft

Euro-LO formulerte i 2009 teksten til en slik sosialprotokoll der kjernen var: ”Ingen ting i traktatene, verken økonomiske friheter eller konkurranseregler skal ha prioritet over grunnleggende sosiale rettigheter og sosiale framskritt. I tilfelle av konflikt skal grunnleggende sosiale rettigheter ha fortrinnsrett.”

Faglige rettigheter er blant de sosiale rettighetene som Euro-LO vil verne på denne måten. Det er nøyaktig det samme som forbund etter forbund har bedt LO-kongressen om å vedta når den samles i mai neste år, men som ledelsen i Arbeiderpartiet advarer mot.

Seinere har slike vedtak kommet fra mange hold rundt om i Europa. I fjor høst vedtok arbeidsmarkedskomiteen i den svenske Riksdagen at Sverige må kreve en juridisk bindende sosial protokoll knytta til EU-traktaten, en protokoll som fastslår at ”forhandlings- och konfliktretten samt retten til å tegne kollektivavtal gjelder innen EU og at disse rettigheter ikke underordnes EU:s økonomiske friheter.” Socialdemokratene stemte for vedtaket. Vil de noe som Ap-ledelsen ikke vil?

Sammen med lederne for Unio og YS har Roar Flåthen slått fast at «grunnleggende faglige rettigheter må respekteres og at europeisk fagbevegelse sitt forslag om en sosial pakt må bli en realitet. …» (Klassekampen 14-11.2012) Hvorfor er LO-lederen så redd for at LO-kongressen skal vedta noe tilsvarende?

Hvis dette er krav til EU som samler fagbevegelsen i Europa, bør norsk fagbevegelse kunne stille tilsvarende krav til EØS.

(Trykt i Klassekampen lørdag 2. februar 2013)